Viggo Venn kommer løpende inn på dansesenteret, med lua på snei og sekken halvveis av ryggen.

Den blide klovnen setter seg i sofaen. Det tar ikke lang tid før alvoret treffer ansiktet hans. For på lørdag skal han danse til ære for bestekompisen Kristopher, som var proffdanser og konkurrerte i Norgestoppen.

– Vi var en trio som hang sammen og køddet masse. Jeg, Morten og Kristopher. Kristopher er han som danset. Han danset hele tiden, liksom. Så vi var på en måte de eneste vennene hans utenfor dansen, sier Venn og smiler, allerede blank i øynene.

Den ellers så lattermilde og spøkefulle klovnen tar oss tilbake til russetiden. Rettere sagt russedåpen 1. mai, for 17 år siden.

– Vi hadde nettopp gitt han navnet på russelua. «Kula». For han hadde så rundt tryne.

– Jeg husker at han dro fra den russesamlingen vi hadde i Kongsberg den kvelden. Han skulle kjøre til en dansetrening ganske sent samme natt. Så får vi vite at han var død. Han hadde dødd i en trafikkulykke.

– Gjør det for Kristopher

Tårene presser på hos Venn når han forteller, stemmen brister. Minnene sitter fortsatt godt i.

– Det ble veldig snodig for alle oss i Kongsberg. Eller, snodig er et rart ord å bruke. Det ble veldig merkelig, rart og trist. Spesielt oss som sto han nær, men også for hele byen. Han var liksom kjent som «han danseren».

Videre forteller 36-åringen at han helt siden den gang har hatt et spesielt forhold til sportsdans, og at han fortsatt blir fort rørt av sporten.

Det er kompisen som er grunnen til at Venn takket ja til «Skal vi danse».

– Jeg følte jeg måtte gjøre det for Kristopher. For det er jo han som skulle vært her, ikke jeg. Det lå i kortene at det var han som skulle danse her. Så det er jo veldig dust at en «noob» som meg skal gjøre det, smiler han, med tårer i øyekroken.

– Men det føles veldig bra. Denne uka har vært den beste uka jeg har hatt på sykt lenge.

Mistet kontakten

Tilfeldighetene ville ha det til at det var nettopp «Skal vi danse»-dommer Nadya Khamitskaya som var dansetreneren til Kristopher.

– Hun har vært innom på trening. Så vi snakket litt om det, noe som var jævlig fint. Det er veldig kult å tenke på.

I tillegg er kompisens tidligere dansepartner en bekjent av Rikke Lund, som nå er Venns dansepartner. De har deltatt sammen i VM.

– Vi vokste jo opp sammen. Jeg var i ettårsdagen hennes. Men vi har ikke snakket sammen siden begravelsen til Kristopher, for 17 år siden.

Foto: Goran Jorganovich / TV 2

Venn kan fortelle at han i forbindelse med denne ukas dans, tok kontakt med sin tidligere venninne og kompisens dansepartner. Det førte til en times lang telefonsamtale og besøk på dansetrening.

– Det har vært veldig fint. Og det ble litt sånn: «Hvorfor har vi ikke gjort dette før?». Vi har ikke turt å ta kontakt med hverandre. Fordi jeg tenkte at hun ikke ville snakke om det, fordi det var så trist. Og jeg følte nok at hun tenkte det samme. Hun var jo dansepartneren til Kristopher fra de var 12 år.

– Jeg hadde det ikke superbra

Det er tydelig at kompisens bortgang fortsatt preger den ellers så blide klovnen den dag i dag.

– Vi var bare 18 år. Så var det jo også vanskelig at vi alle flyttet fra Kongsberg rett etter det skjedde. Jeg blir bare så veldig rørt så fort jeg prater om han. For dans er jo liksom han. Jeg tenker bare at det er han som skulle vært her og ledd av den dårlige holdningen min.

For Venn ble det utfordrende å flytte vekk etter kompisens dødsfall.

– For min del ble det å flytte for å studere økonomi … Eller, det gikk jo ikke så veldig bra med meg. Jeg sier ikke at det bare var derfor, men det hjalp jo ikke. Jeg hadde det ikke superbra da jeg bodde der alene.

– Så da fant jeg ut etter hvert at jeg skulle bruke livet mitt på å glede andre og gjøre noe som har litt mer liv enn økonomi.

Han vil ikke si at det er hendelsen som fikk han til å bli klovn, for det vet han ikke helt selv.

– Det var ikke noe bevisst greie. Jeg gjør jo klovning fordi jeg liker det. Om det så er som sykehusklovn på Drammen sykehus eller på West End i London. Det at folk går ut og er fylt av glede, optimisme og håp, er jo helt konge.

36-åringen opplyser at han har snakket med familien og dansepartneren som synes det er sårt, men fint å kunne minnes gutten og danseren han var.

– Jeg husker jo han som en kompis, og ikke fra denne verdenen. Vi hang liksom en søndag i måneden, fordi han var på trening fire-fem timer nesten hver dag. Og som Nadya fortalte meg, så kjørte han én time og 45 minutter hver vei for å dra på trening.

– Så det å få lov til å leve det treningslivet hans litt. Det å få oppleve litt av den verdenen han levde. Det er litt spesielt, men også veldig meningsfullt.

– Hvordan er det å måtte gå gjennom de minnene så mye og intenst på trening?

– Det har vært skikkelig fint! Men jeg merker at hvis jeg tenker på akkurat den dagen jeg fortalte deg om, så blir jeg rørt. Eller, jeg blir litt lei meg. Men jeg tenker at det er veldig fint å få huske ham. Fordi han var en helt nydelig fyr.

Målet er denne dansen

For 36-åringen har det vært nettopp denne dansen han har hatt som mål. Forrige uke var det nære på, men det gjør motivasjonen enda større for denne uka.

– Rikke har visst det fra første dag at dette var målet mitt. Så hun ser hvor mye dette betyr. Dette er jo også første gang vi har fått bestemme sang og tema og alt. For jeg føler mange tror det er vi som har valgt alle de tøysesangene.

Lørdag danser Viggo Venn og Rikke Lund wienervals til Lille Caesars versjon av den nordiske folkevisen «Hvem kan seile foruten vind?»