Desta Marie Beeder kjenner at det haster – både med tid, forventninger og følelser. Likeså gjør Tarjei Svalastog. Som et av danseparene i årets sesong av «Skal vi danse» har de mer enn én runde på parketten bak seg – og flere ganger har de befunnet seg i faresonen. Det setter sitt preg.
Desta, som til vanlig er kjent fra «God morgen Norge», åpner opp om hvordan hun har måttet tenke grundigere, kjenne etter og strekke seg. «Jeg har gått noen runder med meg selv», sier hun i intervjuet med bladet. Hemmelighetene bak glansen er like ekte som antallet poeng som skal leveres – og selv om showet gir glans, krever det også sårbarhet.
Forparet har vært nære ved avgangen tre ganger: de tilhørte undermedaljen i én sending, måtte i duell i en annen og igjen sto de med lave poeng. Det er ingen hemmelighet at de beskriver seg som «underdogs» – og det gir dem en spesiell posisjon, en kampånd med ekstra marginer.
Tarjei ser på partneren sin og forteller at det ikke bare handler om dansetrinn. Det handler om ro, samspill og det å tåle at man ikke alltid er best. Desta nikker. Hun vet at dansen gir mye mer enn applaus – den gir også innsikt i seg selv: «Det er jo veldig fokus på resultatet … og det kan være litt krevende for hodet å skulle stå i at man ikke får det helt til, skriver Se og hør.
Det er en erkjennelse som resonnerer. For det å ha kameraer, jamrende musikk og kritiske øyne rettet mot deg – det setter spor. Men paradoksalt nok er det når de tøffeste dørene blir åpnet, at paret trer inn i sitt sterkeste rom.
Denne uken er temaet «Min drivkraft». Mens de øvrige parene åpner seg for publikum, har Desta og Tarjei mer å ta hensyn til enn bare poeng – de bærer på en historie, noe som har vært vanskelig å snakke om. «Jeg synes egentlig at det var litt vanskelig. … Jeg har gått noen runder med meg selv … Det handler om en litt vanskelig periode i livet mitt. Jeg velger å dele det fordi jeg håper det kan hjelpe eller inspirere andre,» sier hun.
Hun lar ordene henge et øyeblikk. Musikken, trinnene og lysten til publikum må være ekte – og i kveld ønsker hun at ikke bare dansen skal røres av følelser, men også det usynlige som har formet henne.
Når parketten lyser opp lørdag kveld, bærer hun mer enn en kjole og høye hæler. Hun bærer en intensjon. En fortelling. Et ønske om at noen der ute skal kjenne seg sett – og vite at selv når man er på et glanset TV‑gulv, trenger man å kjenne etter – både ro og riktning.
