Som datter av den kontroversielle kunstneren Morten Viskum (60), hadde «Jakten»-bonden en barndom helt utenom det vanlige.

– Dette har jeg selv designet. Motivet er basert på pappas bilde, malt med død hånd.

«Jakten»-bonde Cornelia Sofie Undheim (33) peker ned på et teppe med rosa og hvite felter i et vilkårlig mønster.

– Det er malt med hånd nummer sju, sier Morten Viskum (60).

Hun sperrer øynene opp.

– Hva? Har du sju døde hender nå, pappa?

Samtalen er absurd, men likevel helt normal for kunstneren og boligstylisten. 

Mer om menneskelik, døde dyr og andre kontroverser senere.

Far og datter kjøpte den staselige sveitservillaen i Vestfossen sammen i 2021, for at hun skulle bo der med døtrene Alba (5) og Kaja (9).

Siden har Cornelia – helt på egen levende hånd – skrapt, pusset, designet og malt for å skape sitt ultimate drømmehjem.

– Hvor mange ganger har du malt her inne nå?

Pappa Morten smiler skjevt i påvente av svaret.

– Fire, og den stuen der borte har hatt tre forskjellige farger, svarer hun.

– Jeg synes det er gøy med interiør og oppussing, men jeg har holdt på enormt mye. Det har vært noen slitsomme år, men nå begynner jeg å lande. 

– Nå føler jeg at det er ganske bra her.

Selv om hjemmet er plettfritt og nesten komplett, føler Cornelia at hun mangler en mann i huset. Han håper hun å finne i årets «Jakten på kjærligheten».

– Så lenge den mannen ikke roter altfor mye, så skal det vel gå greit, sier hun og ler selvironisk av sin perfeksjonistiske trang til å bo i et visuelt pent og ryddig hjem.

– I familien har vi tullet litt med at jeg må få meg en gartner. Det hadde vært fint å kunne dele på arbeidet og vedlikeholdet, for det er mye jobb med et hus og en tomt som dette.

Å komme inn i boligstylistens villa, er som å vandre rett inn i en reportasje fra et eksklusivt boligmagasin. Her står antikke møbler blant moderne design, og dyr kunst er blandet med personlige gjenstander av affeksjonsverdi.

Samtidig er det også et levende hjem, med møbler og stoffer som tåler å bli sittet i og sølt på av familien som bor der. Alt dette, i harmoniske farger, skaper en lun og hjemmekoselig atmosfære.

Hjemmet i Vestfossen er stikk motsatt av slik Cornelia bodde da hun selv var barn.

– Det var ikke hjemmekoselig, altså. Det var et nytt og minimalistisk hus som var sterilt og føltes som et sykehus. For det første hadde vi persienner i stuen som var helt trukket for, så vi så aldri ut. Hagen var helt gjengrodd, sier hun, og fortsetter:

– Om du skulle på do, traff du på en svær iguan-øgle som bodde inne på badet, det var døde mus og rotter på glass, en levende alligator og en svær boaslange som krøp rundt.

Faren ler høyt og rått.

– Jeg tror kanskje at jeg har blitt veldig på det med å få inn litt mer livlige farger på grunn av det huset, sier hun.

Sammen med tvillingbroren, Kasper Viskum (33), bodde Cornelia deltid hos pappaen i oppveksten. 

Da Morten i 1993 avbrøt medisinstudiet på veterinærhøyskolen etter seks år for å begynne på Kunstakademiet, ble det slutt med moren.

Mens han jobbet seg opp som kunstner, flyttet han inn i det sterile, sykehus-aktige hjemmet bare noen hundre meter fra eksen og tvillingene på Konnerud utenfor Drammen.

Da Cornelia var fire år gammel, sendte faren hennes sjokkbølger gjennom Norge med sitt store og svært omdiskuterte gjennombrudd som kunstner.

– I 1995 gjorde jeg et prosjekt som gikk ut på at jeg byttet ut olivenglass i matbutikker med et glass som inneholdt rotter istedenfor. Det var for å teste ut hvordan kunstprosjektet fungerer der ute, uten at folk er forberedt, forklarer Morten.

– Det tok helt av. Da skjønte jo familien rundt meg at nå ble det kunst som ble min vei, og ikke veterinær.

Allerede to år før han gikk ut av Kunstakademiet, ble deler av «Rotte/oliven prosjektet» kjøpt opp av et museum. Et såkalt antikjendis-munnbind ble hans varemerke, men det kunne ikke beskytte ham helt fra alt oppstyret som fulgte.

– Det var en underlig og utrolig turbulent tid. Jeg fikk millionsøksmål mot meg, og det føltes som at jeg i media fikk skylden for kunst og prosjekter som jeg ikke engang hadde gjort, sier han.

I 1997 var Cornelia og tvillingbroren Kasper en del av farens avgangsutstilling på Kunstakademiet.

– Til akkurat det kunstprosjektet var det sånn at det ble tatt noen bilder av tvillingene, nakne sammen med et av kjæledyrene mine den gangen – som var en boaslange. Det bildet kom i avisen, husker jeg.

– Når ble du bevisst på at faren din var en omdiskutert kunstner, Cornelia?

– Da jeg kom på skolen, hadde de sett nakenbilder av meg i avisen. Da skjønte jeg at pappa ikke var helt som alle andres fedre. Men jeg husker ikke det som noe vanskelig.

– Selvfølgelig har jeg hørt at folk har vært kritiske til pappa. Men både mamma og pappa har oppdratt oss til å tenke at man er bra nok som man er, og at man ikke skal ta til seg alt man hører.

Overskriftene og folkesnakket fortsatte om «den gærne kunstneren» som malte med ekte, døde hender, som korsfestet døde rotter og stilte ut tusenvis av døde mus.

– Pappa har ikke inkludert oss så mye i sine ulike kunstprosjekter. Han har bare gjort det. Så har vi kanskje vi fått det med oss, eller kanskje ikke, sier Cornelia.

Kunstneren selv sier at han sjelden involverer noen som helst i prosjektene før de faktisk stilles ut.

– Det er fordi kunsten min ofte ligger helt på grensen av hva som er lov. Jeg spør ingen om råd, for det fører til: «Nei, det kan du ikke gjøre». Da blir det til slutt helt tannløst. 

– Derfor har jeg vært en selvstendig kunstner som ikke spør noen om jeg kan gjøre det eller det. Jeg bare hopper i det.

De sju døde menneskehendene han med årene har anskaffet seg, bruker han til å male med. Slik snur han på kunstneres «besettelse» av å tegne og male hender og organer, for etter 500 år i kunsthistorien er det organet selv som maler.

– Jeg kjenner til noe av historien bak disse døde hendene, og så får de hver sin måte å male på ut ifra sterke og dype, bakenforliggende livshistorier.

I datterens stue henger et maleri malt med «Hånd nummer to», et såkalt monokrom – med kun én farge.

– For dem som vet hva jeg driver med, så oppleves dette maleriet som noe spesielt. Mens for andre igjen så blir det bare et rosa maleri og en fin ramme. Det er like viktig for meg hva publikum legger i det, som hva jeg selv legger i det.

Som barn fikk Cornelia holde i en av disse døde hendene.

– Jeg kan se den lik-hånden tydelig for meg, og jeg har jo sett den senere også. Den første hånden er den jeg har nærmest forhold til. 

– Jeg skjønner at det kanskje høres rart ut, men det føltes ikke så rart.

Far og datter er enige om at mange mennesker gjerne har hengt seg opp i sjokkeffekten knyttet til farens kunst, og at de derfor har misforstått noe om hvem han egentlig er.

– Folk tenker at pappa er veldig sær og rar. 

Hun ser på faren og smiler.

– Det er du ikke. Du er egentlig veldig jovial og normal. Selvfølgelig litt rar, men mindre spesiell enn folk tror.

– Jeg har alltid vært trygg på at pappa er et skikkelig bra menneske. At han har gjort litt «spacet» i kunsten, har aldri farget mitt bilde av ham. 

– Men jeg synes egentlig at han er veldig normal, på en måte. Når man vokser opp i det, så blir jo det normalen, ikke sant?

I dag er hennes døtre, Kaja og Alba, ofte sammen med sin kunstner-bestefar. Like borte i gata driver han Vestfossen Kunstlaboratorium, et statsstøttet senter for samtidskunst som Morten etablerte på begynnelsen av 2000-tallet.

Nå er det barnebarna som får ta del i kunstnerens utradisjonelle og morbide univers.

– Han er en fantastisk bestefar for jentene, og de er mye med ham på Vestfossen Kunstlaboratorium. Katten vår ligger i fryseren hos pappa der borte, og har ligget der nå i mange år. 

– Det er utstoppede dyr, naturtro figurer med selvportretter i diverse varianter, mus som er spjæret opp, og jeg vet nesten ikke hva.

– Men sånn er bare bestefar, da. Jeg tror ikke barna tenker noe over det heller. Han presser ikke noe på oss. Man blir vant til galskapen.

Cornelia forteller at hun var pinlig lite på kunstutstillinger i oppveksten, og at faren nok har jobbet hardere for å få henne og broren til å unngå kunsten enn å oppsøke den.

– Pappa har advart meg mot å gå den veien. Han oppfordret oss til ikke å gå i hans fotspor.

Morten nikker.

– Det er fordi det er vanskelig å leve av å være kunstner. Du skal være ganske sterk for å tåle all den kritikken som gjerne oppstår. Alle har en mening om det du gjør – enten om det er et publikum, fagmiljøet, museene eller galleriene. Du skal være ganske sikker på det du driver med. 

– Det presset unner jeg ikke noen, hvis de ikke absolutt vil.

Overalt i Cornelias hjem henger det verker av faren. Men perfeksjonist som hun er, må hun av og til gjøre visse justeringer for at det skal harmonere med interiøret.

Ett bilde har hun snudd fra høykant til bredde, og et annet fikk hun faren til å male om.

– Hun er helt allergisk mot rødt i bildene. Så da måtte jeg krype til korset og dempe rødfargen med yndlingsfargen hennes, som er rosa. Så jeg må svelge noen kameler, sier Morten og ler.

– Men det er helt typisk pappa, sier Cornelia og smiler mot faren.

– Han støtter meg i alt.