42 år etter at han startet som journalist, er Arill Riise (66) klar for en ny start. Torsdag 20. november er hans aller siste dag på jobb i TV 2.

– Nå må hodet omstilles, sier Arill Riise, og trykker på kaffeautomaten.

Natten i forveien kom han, kona Inger (65), sønnene Tarjei (35), Ivar (39) og svigerdatter Ane (37) hjem fra ferie på Gran Canaria. 

Det ble ikke mange timer med søvn hjemme i Bergen før alarmen ringte. Så måtte han tidlig opp og sette seg på flyet til Oslo.

Solsenger og basseng er byttet ut med møterom og Excel, her han er på plass i hverdagen i TV 2s lokaler i Bjørvika for å jobbe med årets valgsendinger.

Kledd i lyse bukser, blå blazer, svart T-skjorte og med en gyllen og sommerlig hudtone, er han klar for en ny høst med arbeid – hans aller siste høst i TV 2.

– Det er litt underlig å tenke på at dette er den siste valgkampen som jeg er med på å dekke, sier han, med den dype, rolige, sunnmørske røsten som de fleste nordmenn vil kjenne igjen i løpet av få sekunder.

Etter å ha vært TV 2 Nyhetenes største profil i en årrekke, trer han av vakt for siste gang i november.

Fra desember blir han borte fra skjermen.

– Jeg kjenner på vemod. Jeg er ikke 100 prosent sikker på at det er endelig, for jeg vil alltid ha et stort hjerte for TV 2.

– Du fyller 67 i desember, men kunne ha jobbet til du blir 70 år. Hvorfor vil du gi deg nå?

– Når sønnen din er blitt sjefen din, da er det på tide å gi seg, sier han og ler, før han forklarer at eldstesønnen Ivar av og til er inne som vaktsjef for nyhetssendingene.

Han tar en slurk kaffe, og blir mer alvorlig.

– Den turnusen vi har nå, med to uker morgen og så to uker kveld … Jeg tror ungdommen skal få holde på med det. For det er ganske tøft, altså.

– Du står opp i halv fem-tiden, så går du på vakt halv seks. Når du er ferdig klokka tolv, så må du planlegge neste dag. Jeg har ofte tatt jobbtelefoner i 23-tiden. Det at vi er såpass på i en knallhard turnus, det medvirker til at du tenker: «Nå er du 67, nå kan du stoppe».

Som journalist har han erfart det å måtte øke tempoet og intensiteten på jobb, samtidig som økonomisk usikkerhet har ført til kuttrunder og færre ansatte.

– Det er klart vi skulle ønske at vi hadde hatt flere folk. Det er i alle fall mitt ønske. Jeg tror at hvis du har kvalitet i det du gjør, så fører det til at vi får en større seer- og leserskare. Det er rett og slett der det ligger. Innholdet betyr alt.

Han husker godt den journalistiske gullalderen, da mediebedriftene hadde råd til å ansette og satse stort. Den gangen journalistene faktisk var ute og hilste på folk, og ikke satt mest inne på kontoret og gjorde digitale intervjuer.

Det var tilbake i 1983 at den unge samfunnsviter-studenten først fikk sommerjobb i NRK Møre og Romsdal. Han droppet ut av studiene da han fikk tilbud om å fortsette. 

Full av ambisjoner jobbet han hardt mot målet om å få jobb på Marienlyst i hovedstaden.

– Jeg så «Dagsrevyen» på TV og sa: «En dag skal jeg sitte i det studioet der». For jeg hadde en så sterk indre drive.

Til Inger, som han hadde sjekket opp på dansegulvet i Hovdebygda utenfor Ørsta en julikveld i 1976, sa han at hun måtte forberede seg på å flytte til Oslo etter bryllupet i 1985. 

Det var hun med på, og slik ble det.

Like etter at de hadde bygget hus i Ålesund på slutten av 80-tallet, flyttet familien Riise over fjellet. Mens kona startet en ny hverdag som sykepleier på Ullevål sykehus, begynte Arill – akkurat slik han hadde drømt om – som nyhetsanker.

– Du ble kjapt folkeeie etter å ha vært på TV på den tiden, for «alle» så på. Det gjorde at man kanskje fikk en selvtillit som ikke var helt sunn, akkurat, sier han og humrer.

Blant journalistiske giganter fra NRKs monopoltid, som Jan Otto Johansen, Haakon Børde, Geir Helljesen, Olav Gran-Olsson og Hans-Wilhelm Steinfeld, gjorde sunnmøringen seg raskt bemerket.

– Jeg var i et miljø som man i dag nesten ikke tror at har eksistert. Der var disse gamle høvdingene som hadde selvtillit og egoer som var helt hinsides.

Den unge Riises framgang i NRK skjedde ikke uten motstand.

Enkelte mente at han var en «ungfole som ikke hadde peiling». For det var visst sånn kollegene kunne uttrykke seg den gangen, forteller Riise, og noe sånt som en HR-avdeling tror han ikke engang at fantes på den tiden.

– Jeg hadde min første «Kveldsnytt»-sending da det hadde blitt kjent at Per Ståle Lønning og Nils Gunnar Lie gikk over til TV 2. Etter sending var jeg glad for at jeg hadde overlevd i det hele tatt, og ikke hadde druknet i min egen svette.

– Da kom Lars Jakob Krogh, som var vaktsjef, til meg og sa: «Du tror vel det ordner seg for deg nå som denne gurkemeien fra Stord og den dusten fra Os går til TV 2? Det skal jeg bare si deg, at DET GJØR DET FAEN IKKE!».

Han ler godt av minnet.

– Du ble jo herdet, da, ikke sant? Du måtte bevise at du hadde rett til å sitte der i studioet. Det var et tøft miljø, men samtidig et faglig sterkt miljø.

– I ettertid er jeg glad for at jeg fikk lære det grunnleggende blant ikoniske personligheter. Det var en fantastisk tid, altså. På alle måter.

I 1995, da yngstesønnen Sondre (30) ble født, sa Riise opp jobben i Oslo for å flytte med familien tilbake til Ålesund.

– Det var rett og slett av praktiske årsaker. Inger jobbet i turnus på sykehus og jeg hadde bare kveldsvakter i «Dagsrevyen». Vi fikk det rett og slett ikke til å gå i hop, praktisk, med tre barn.

Han vendte tilbake til NRK Møre og Romsdal, og kombinerte livet som småbarnspappa med statusen som TV-kjendis.

I 1997 ledet han sendinger fra ski-VM i Trondheim sammen med Karen-Marie Ellefsen. Det ble det mest sette TV-programmet det året, med svimlende 1,4 millioner seere.

– De enorme seertallene trodde jeg da at også hadde med oss programlederne å gjøre. Men det hadde det ikke. Det hadde med standingen til NRK å gjøre.

Om egoet sto i fare for å sveve høyt over Sunnmørsalpene, dro blant andre kona Inger ham raskt ned på bakkeplan.

– Du har godt av å bli justert, og du har godt av å bli tvunget til å stikke fingeren i jorda. Det er kanskje lettere å gjøre når du bor på plasser som i Ålesund enn i miljøet i Oslo.

I 2003 sa Riise opp i NRK, sluttet som journalist og startet i ny jobb som informasjonssjef i Fiskebåtredernes Forbund.

– Selv om det var en næring der det skjer veldig mye interessant, så ble det for stille for meg. I journalistyrket er ingen dag lik, og hele tiden et krav om at du skal tilegne deg kunnskap og fornye deg. I næringslivet ble det så stille.

Han lå hjemme på sofaen en junidag i 2006 da telefonen ringte. Det var TV 2 som lurte på om han kunne tenke seg å bli gameshow-vert for «Deal or No Deal».

– Jeg hadde vært på en fiskerimesse i Brussel og så den italienske versjonen av programmet. Da var alle jentene i bikini. Jeg trodde faktisk TV 2 også skulle ha den versjonen, og tok tilbudet opp i familierådet med guttene. «Aldri i verden!», mente de, så det ble nei, sier han og ler.

– Samme ettermiddag fikk jeg en ny telefon fra TV 2. Da med spørsmål om jeg ville bli ny programleder i «God morgen Norge». Det ble bedre mottatt.

Høsten 2006 ble han Vår Staudes nye makker i «God morgen Norge», og begynte å pendle til Oslo. I sin første direktesending fikk han besøk av Blomster-Finn i studio.

– Jeg kan ingenting om blomster, men skulle prøve å late som jeg kunne noe. «Er du opptatt av blomster?», spurte Finn Schjøll. 

– «Ja», sa jeg. «Jeg var innom bensinstasjonen og kjøpte blomster til Inger nå på fredag». Han gikk helt fra konseptene, og ropte forskrekket: «BENSINSTASJONEN?!!». Så jeg ble skjelt ut på direkten fra første stund.

Det lune smilet er igjen på plass.

– Det var en rik tid, altså. Det også. Veldig kjekt og krevende. Jeg tror de færreste forstår hvor krevende disse lange sendingene om morgenen er. Når senga skriker etter deg, da skal du være på topp og i godt humør.

I 2008 fikk han igjen sove lenger om morgenen, da han ble programleder for debattprogrammet «Landstinget» – TV 2s største enkeltsatsing på et aktualitetsprogram noensinne. 

Den høye produksjonskostnaden ble en dårlig timing med at finanskrisen inntraff, og da programmet ble nedlagt fikk Riise ny jobb som anker for TV 2 Nyhetene i Bergen.

– Det har vært helt enormt kjekt, mener han.

Gjennom årenes løp har sunnmøringen loset nordmenn trygt gjennom nyhetsbildet fra inn- og utland. 

Når han har avsluttet sendingen med et humoristisk stikk til sine kolleger i sporten, sunget en sang, fått latterkrampe på direkten eller lest opp et dikt, har han hele tiden hatt seerne i tankene.

Det mest alvorlige minnet er fra rosetoget etter 22. juli-terroren. Da sto han på direkten utenfor Oslo domkirke og leste opp navnene til de 77 drepte.

– Det er så viktig at du finner de rette ordene. Jeg valgte å si at: «Nå viser nasjonens styrke i kampen mot terroristen, i respekt for de som ga livet sitt». 

– Jeg drev og lette etter formuleringer som skulle sette ord på sorgen til alle som så på. Jeg jobbet veldig grundig med det, for jeg vet at det er viktig.

Han mener at feil ordvalg, eller at man som formidler selv blir overmannet av sorg, kan gjøre det tyngre for folk i en allerede vanskelig situasjon.

– Så du prøver heller å skape minner gjennom ord som også kan være rike i de vondeste stundene mennesker kan oppleve.

Han har flere ganger fortalt historien om februardagen i 1968 da 17 hus ble tatt av et snøskred i hjembygda Riise. Tre personer omkom, blant dem lillebroren Ivar.

Ni år gamle Arill ble liggende to og en halv time under tre meter snø, og ordene og omtanken han møtte i livet etterpå sitter fortsatt sterkt i.

– Erfaringen jeg fikk med å leve gjennom en katastrofe har vært med å prege meg, og kanskje gitt en forståelse for folk som opplever flomkatastrofer og krig på en nærere måte enn man ellers ville hatt. Dette med å veie ordene, det er viktig.

I boken «Der ingen var einsam», som Riise ga ut i fjor høst, beskriver han klyngesamfunnet før det ble utslettet av raset. Han ble oppdratt av alle som bodde på de fem gårdene, tett inntil hverandre mellom fjellene.

Selv om faren John – og seks forfedre før der igjen – jobbet som lensmann i bygda, ble det sådd et helt annet frø i den vesle Arill når det lille samfunnet samlet seg til sosialt samvær.

– Jeg vokste opp i et miljø der fortellergleden ble dyrket hele tiden. Jeg satt der og hørte på disse folkene som fortalte om livet, enten det var på sjøen og fiske ved Grønland eller i Amerika. Der den ene prøvde å overgå den andre med fortellingene sine.

Det var her han oppdaget gleden av det å kunne fortelle.

– Å fortelle de viktige historiene, som betyr noe for folk, har vært den største drivkraften min. Jeg ser på meg selv som en historieforteller, og har vært heldig som har blitt satt i posisjoner der jeg har fått være den fortelleren.

Når han leverer inn TV 2-nøkkelkortet i november, lukker han akkurat den døren bak seg for godt.

– Da er det slutt. Det var snakk om at jeg kunne ta noen tilkallingsvakter, men nei. Nå vil jeg gjøre andre ting. Å få frihet og herredømme over egen tid, er egentlig drivkraften bak valget om å slutte i TV 2.

Nå håper han å få fortelle flere historier, på friere måter, enn han i dag kan gjøre som TV 2-ansatt.

– Jeg ser fram til å ha tid til å skrive flere bøker og takke «ja» til oppdrag som TV 2-jobben har satt begrensninger for. Enten det nå er debattledelse i andre sammenhenger, å lede konferanser, holde foredrag, middager for næringslivet eller å ha standupshow.

Allerede har han fått flere tilbud som han vurderer.

– Så jeg får nok brukt meg. Noe av det folk som blir pensjonister frykter er at de ikke skal føle seg til nytte. At ingen har bruk for dem lenger. Men jeg mener det er opp til en selv at man fortsatt har noe å gi.

Kona Inger gikk av med pensjon i fjor. Vinteren 2024 solgte de huset i Ålesund, og flyttet i løpet av våren til en leilighet i Bergen.

– To av guttene våre bor i Bergen, og én bor her i Oslo. Derfor flyttet vi fra Ålesund, for vi kan ikke sitte der oppe og vente på besøk. Så det var rett og slett for familien.

Han forklarer at både han og kona er glade i nye begynnelser.

– Når vi kommer til sånne veikryss i livet, så har vi aldri vært redde for å ta nye valg. Det opplever vi som berikende, i stedet for kanskje å være satt til det gamle.

Når pendlerlivet med turnus, tidlige alarmer og jobbing på sene kvelder er historie fra desember, kan ekteparet tilbringe mer tiden sammen enn på mange tiår.

– Vi har absolutt planlagt å nyte livet. Det å harmonisere hverdagslivet med henne, det ser vi fram til begge to. 

– Vi liker veldig godt å reise og oppleve kultur, så det skal vi gjøre. Det blir nok en del musikalske elvecruise på Donau og kanskje Latin-Amerika. Jeg gleder meg til å bli pensjonist.

Den avtroppende TV 2-legenden er glad for at han har helsen i behold, for det neste kapittelet i historien om Arill Riise blir neppe av det stille og rolige slaget.

Når historiefortelleren fra Sunnmøre skal finne ordene for å beskrive sin fortsettelse i livet, da går han til hjemlige trakter med høye fjell.

– Dikteren Anna Skeide sa da hun ble pensjonist at: «Nå har jeg nådd tregrensa, nå er det bare steinen att». 

– Men jeg sier: «Ja, men det kan fremdeles være veien til en topp».