Endelig kan Norge være med på å skubbe ut håndballens enehersker.
Mens alle andre pynter juletre og pakker inn de siste julegavene, samles Det internasjonale håndballforbundet (IHF) til kongress.
Denne helgen kan bli et veiskille for internasjonal håndball. Håndballens mektigste mann blir endelig utfordret når IHF skal avholde presidentvalg.
Trodde du Infantino var ille? Møt håndballens eneveldige konge.
Hassan Moustafa (81) har vært president i IHF i 25 år. I to og et halvt tiår har han styrt håndballen akkurat slik han vil. Glem fine ord om åpenhet, medlemsdemokrati og integritet. Her er det enevelde som gjelder. Og skandalene har stått i kø.
Egypteren har vært etterforsket for korrupsjon og bestikkelser. Han har blitt anklaget for å blande seg inn i dommeroppsettet i internasjonale kamper. Han har levert reiseregninger for nærmere tre millioner norske kroner uten kvitteringer fordi han ikke trodde bilag var nødvendig når man var president.
I 2015 insisterte han på å løfte VM-pokalen før spillerne. I 2021 utropte han feil sølvvinner. Og da de norske håndballjentene nylig vant VM-gull, tok han seg ikke engang bryet med å møte opp på mesterskapet.
Moustafa er mannen bak det omstridte wildcard-systemet i håndballen, der enkeltnasjoner kan få VM-plass selv om de ikke har klart å kvalifisere seg. Dette systemet oppsto da de tyske herrene ikke klarte å kvalifisere seg til VM 2015. Tyskland er det viktigste TV-markedet, og et VM uten Tyskland ville bety langt mindre penger i kassa.
Løsningen? Australia ble kastet ut, og Tyskland fikk plassen. Dette systemet, som strider mot alle former for sportslig integritet, har nå blitt en naturlig del av Moustafas håndballprosjekt.
Som om ikke det var nok, har Moustafa også havnet på kant med dopingkontrollører på en slik måte at håndballen på et tidspunkt sto i fare for å miste statusen som OL-gren.
Man skulle tro at en slik CV, kombinert med høy alder og rykter om sterkt skrantende helse, var mer enn nok til å felle mannen som har styrt internasjonal håndball med jernhånd siden år 2000. Men alt preller av.
Sist noen utfordret ham, var helt tilbake i 2009. Da opplevde motkandidaten blant annet at mikrofonen hans «tilfeldigvis» ikke fungerte da han skulle ta ordet på IHF-kongressen. Siden den gang har ingen turt å utfordre Moustafas makt. Før nå.
Tre europeiske kandidater stiller til valg mot Mostafa, i det som kommer til å bli et rotterace inn mot jul. Det er fortsatt høyst usikkert om noen av dem har en reell sjanse til å vippe ham ned fra tronen.
Moustafa bruker nemlig et av de eldste triksene fra læreboka til maktglade idrettsledere.
Under hans ledelse har IHF vokst og vokst. Stadig nye nasjoner melder seg inn i håndballfamilien. Selv om det knapt finnes en håndball å oppdrive i landet. Men med nye medlemsland kommer det også nye lojale stemmer på kongressen.
Mye av nøkkelen til Moustafas sterke posisjon ligger i alle stemmene som kan sopes inn fra land der håndballen praktisk talt ikke eksisterer.
IHF har 211 medlemsland. Ifølge GoHandball er det 127 av disse som ikke engang har egne nettsider eller kanaler i sosiale medier. Over halvparten av nasjonene mangler en nasjonal liga, og nesten halvparten mangler noe så grunnleggende som et offisielt landslag.
Forbund som klassifiseres som «ikke aktive» har ikke stemmerett på kongressen. Men terskelen for hva som skal til for å regnes som et aktivt forbund er så lav at det er parodisk.
For å få status som ikke aktiv, må du oppfølge alle disse tre kriteriene:
- ingen håndballaktivitet i landet
- ingen stakeholdere i landet – det vil si ingen operative organisasjoner, trenere, dommere, eller spillere
- ingen kommunikasjon med det kontinentale forbundet eller IHF
Du kan altså ha null håndballaktivitet og ikke en eneste spiller, men likevel regnes som et aktivt forbund med stemmerett så lenge noen sender en epost til IHF i ny og ne. Det er dette landskapet vår nyvalgte håndballpresident Randi Gustad nå skal inn i. Det kommer til å bli krevende. Likevel må vi kunne forvente at Norge går i front for å få stemt ut Moustafa.
Norge er en av verdens ledende håndballnasjoner. Vår stemme er viktig. Den må brukes for alt den er verdt. Norge kan ikke være bekjent med et slikt type lederskap som Moustafa representerer. Dette er ikke tiden for å gå stille i dørene. Dette er tiden for å spille høyt og gjøre alt man kan for å få ham ut.
Håndballen kan ikke lenger la seg diktere av en aldrende, udemokratisk leder.
