Audun Grønvold og sønnen William hadde planlagt å reise til Liverpool for å se favorittlaget sammen. 

I høst måtte sønnen reise uten pappa.

Han sier ikke så mye i bilen. Store øyne vandrer over de engelske mursteinshusene. 

Det er tydelig at det er mye som foregår oppe i hodet på den 11 år gamle gutten. 

William er spent. 

Han vet det ikke selv enda, men dette skal bli en av de beste dagene han har hatt på lenge. 

Etter at det utenkelige skjedde i sommer.

Audun Grønvold var en av verdens beste utøvere i skicross, med blant annet en OL-bronse fra Vancouver i 2010. I tillegg var han Liverpool-fan. Sønnen William også. 

I høst skulle de dra til Anfield og se favorittlaget. Den opplevelsen fikk de aldri sammen.

En fin sommerdag var familien Grønvold på hytta. Brått skiftet været, og pappa Audun ble truffet av et lynnedslag. Livet stod ikke til å redde. 

Audun Grønvold gikk bort 49 år gammel. 

– Jeg tenker mye på pappa

Sorgen forsvinner aldri, selv om livet går videre. I mørke stunder skinner lyspunktene ekstra sterkt. Fotballen er et av dem. Et fristed. 

En magisk verden der man kan glemme alt annet for en liten stund.

Mamma Kristin ønsket at sønnen skulle få gleden av å dra til Liverpool, selv om det ble uten pappa.

4. november er de begge på plass i England. 

Liverpool mot Real Madrid i Champions League venter. 

– Det er leit at han ikke kan være med. Jeg tenker mye på pappa. Men jeg tror han hadde likt denne turen, sier William.

Det er ytterst sjeldent at akkreditert presse får lov til å ta med eksterne gjester på klubbenes aktiviteter dagen før kamp. Men det gjøres et unntak for William og mamma Kristin.

I bilen strekker en nysgjerrig gutt hals. 

Midt i et vanlig nabolag dukker plutselig Liverpools gigantiske treningsanlegg opp.

– Jeg er litt spent. Jeg har aldri opplevd noe som dette før. Det føles rart, på en måte, sier 11-åringen. 

Sikkerhetskontroller gjennomføres, bager sjekkes, så er det klart. Noen få skritt til, så er han inne på treningsbanen til Liverpool.

 Den overraskende beskjeden 

– Det ser ut som golfgress! Kan jeg ta med litt hjem?

William plukker forsiktig noen tuster fra det grønne teppet, før han finstuderer hver eneste øvelse spillerne utfører. Mohamed Salah, Virgil van Dijk, Arne Slot. 

Der er de alle på kloss hold.

– OK guys, please pack your bags. Time is up, roper pressesjefen til Liverpool.

Men denne dagen er langt ifra over.

Ute på parkeringsplassen kommer det en overraskende beskjed fra Liverpool. 

Klubben har fått med seg historien til William, og vil gjøre dagene på Merseyside ekstra spesiell.

Det er mye som skal tas inn utenfor Liverpools mektige katedral. 

Statuen av Bill Shankly, porten med You´ll never walk alone, minnesmerket etter Diogo Jota.

William studerer og reflekterer, stille i sitt eget hode. 

Et par biter med pai og chips på hjørnet går ned, før han endelig får komme inn på Anfield. 

Der går alt veldig raskt, plutselig er han inne i det aller helligste – garderoben.

– Dette er dyrebart

En hyggelig kar ved navn Martin viser oss rundt. Ved inngangen til spillertunnelen klarer ikke William å få med seg alt Martin sier. 

Blikket hans dras umiddelbart mot det ikoniske skiltet. Han skal få gå ut på banen, men må bare spørre først:

– Can I touch it?

Fornøyd og med et smil om munnen beveger han seg gjennom tunnelen og ut på Anfield.

– Kan jeg ta litt gress herfra også? spør han.

Banemesteren ser lurt på gutten som spør, og snur seg betimelig vekk i et par sekunder. William er kjapt nede på gresset.

– Dette er dyrebart. Du må ta det i en boks, mamma!

Et blikk bort på mamma Kristin sier alt. 

Dette synes både hun og sønnen er stort. Veldig stort. 

William sikter seg inn på The Kop. Han går opp alene. Målrettet. Vet akkurat hvor han vil stå. 

Stjernemøte

Tilbake i gangene i Anfield tar aktivitetene seg opp. Flere reportere, mer kamerautstyr settes opp. Så senkes lydnivået. Folk hvisker og gløtter ut mot døren i enden av gangen.

– Wait here, OK? sier Liverpools pressesjef. William nikker og stiller seg i døråpningen.

Han venter tålmodig. Så går døren opp i andre enden av gangen. Inn kommer helten til William. 

Ryan Gravenberch. 

Liverpool-stjernen lyser opp i det han ser den forventningsfulle gutten.

På tampen kommer en ekstra bonus. 

Arne Slot kommer inn i rommet til et annet intervju med en annen TV-kanal, men går sporenstreks bort til William først.

Reaksjonen til William etter møtene er ikke til å ta feil av.

Det er en lykkelig gutt som drar tilbake til hotellet. 

Han har mye han vil fortelle til kompisene hjemme i Norge. To av dem kommer også til Liverpool, og får være med på Anfield. 

For drømmeturen er ikke over, langt derifra.

Minner for livet

Tre gutter går i duskregnet langs Royal Albert Dock, før de hopper opp på en benk. 

Stemningen er god, men det er også rom for ettertanke. Egentlig skulle ikke kompisene være med. 

Det var jo pappa Audun som hadde planlagt denne turen for William.

– Jeg er veldig glad på hans vegne. At han fikk oppleve det han gjorde i går, sier kameraten – som også heter William.

Det koker i gatene rundt stadion. 

Liverpool har en dårlig høst. Hvordan vil det gå når kongene av Europa kommer på besøk? Real Madrid blir tøft. 

Liverpool spiller bra, men Real Madrids Thibaut Courtois står nok en gang glimrende mellom stengene i møte med de røde.

Men så, etter 51 minutter, dukker lille store Alexis Mac Allister opp. 

Anfield eksploderer, og Liverpool vinner kampen 1–0. 

Guttene kommer ut med stjerner i øynene. Det er vanskelig å sette ord på det de har fått oppleve, men alle er samstemte:

– Det var veldig, veldig gøy! Dette bør vi gjøre til tradisjon, gliser de.

Nå skal de hjem med minner for livet.

William knyter det gamle Liverpool-skjerfet pappa Audun fikk da han var liten gutt, ekstra godt rundt halsen.

Han smiler. Med øynene. 

Slik han gjorde da pappa levde.