Hun har vært hele Norges «Wenche» siden barndommen, men bak glitter og store show ligger også tap, sykdom og beinhard stå-på-vilje. I et nytt intervju forteller 78-åringen hva som faktisk holder henne oppe – og hvorfor hun fortsatt får «lopper i blodet» når telefonen ringer.

På Nesøya har Wenche bodd i mer enn et halvt århundre, og stuen fungerer like mye som backstage som familierom. Her står stativer, kasser – og gjestene strømmer fortsatt. Hun sier det selv:

– Støv kan ikke få styre livet eller sinnet.

Ordene ble sagt i VGs ferske portrett – tatt på Fevik mellom konserter – hvor hun også forteller om datterens varme leveregel: «Støv er bare englenes tøfler». Det passer for en artist som aldri har latt perfeksjonisme eller paparazzier få stoppe livsgleden.

Wenche er fortsatt svær i Tyskland. Samleutgivelsen «Gute Jahre – Das Beste und viel mehr» fra 2024 har holdt seg bemerkelsesverdig lenge på listene der nede, noe flere medier har omtalt i sommer.

Ifølge Bergens Tidende har platen ligget på listene «i halvannet år», mens låtene finnes tilgjengelig i sin helhet på strømmetjenester.

Når publikum spør «når gir du deg?», svarer hun at den dagen nysgjerrigheten forsvinner, går hun «stille ut i hagen». Inntil videre? Flere TV-opptredener i Tyskland, konserter hjemme – og en runde med Forsvarets stabsmusikkorps i september.

Hun fikk sin første platekontrakt som 13-åring – og den internasjonale karrieren skjøt fart tidlig. For innsatsen er hun hedret med Spellemannprisens hederspris (2004) og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden samme år, ifølge Store norske leksikon.

Det er lett å glemme at Wenche også har vært en pioner som tok norsk pop ut i Europa – fra Eurovision for Vest-Tyskland i 1968 til store tyske TV-show og lange turneer.

Bak suksessen ligger dype sår. Eksmannen, regissøren Michael Pfleghar, tok sitt eget liv i 1991. Samme år mistet Wenche også moren i brystkreft. Hun sier hun aldri får fasit – men at hun måtte videre for barnas skyld:

– Jeg får aldri svar på hvorfor det skjedde.

Sorgen holdt familien privat. «Det private er hellig», sier hun i intervjuet med VG.

Da hun selv fikk brystkreft i 2010, valgte hun å fortelle det åpent da rykter begynte å svirre. Hun ble operert og fikk cellegift og stråler – og beskriver året som «brutalt stort», men også rikt fordi familien samlet seg.

Wenche hevder hun ikke blir sliten av mye jobb – bare av å bruke krefter på feil ting. Den filosofien har båret henne gjennom både tabloidsirkus og tunge tap. Og ja, hun lar livet få sette spor i ansiktet:

– Jeg kan få et rynkete tryne, men jeg vil ikke ha en rynkete sjel.

Det sier alt om hvorfor publikum fortsatt møter opp – fordi gløden hennes er ekte.