– Det er uvirkelig.
Anne Cecilie Røsjø Kvammen (53) kikker ut av kjøkkenvinduet.
Det er frost i gresset og lav vintersol over rekkehuset på Årvoll i Oslo.
Fem måneder er gått.
Fortsatt venter hun på at mannen hennes skal komme smilende på sykkelen, med matposene på styret, slik han alltid pleide.
– Det er veldig rart. Det er fortsatt uvirkelig for meg at han er død.
Da ektemannen døde i sommer, skapte det store overskrifter.
Rundt familien ble det mobilisert.
Med månedene har det blitt mer stille.
Det er ikke like naturlig å snakke om ham i alle samtaler lenger. Færre tar kontakt.
– Noen ganger opplever jeg at folk er litt redde for å ta det opp, fordi de ikke vil minne meg på det. Det er godt ment, men jeg tenker på det hele tiden. Det er gjennomgripende, sier Anne Cecilie.
Hun vet at hverdagen må gå videre, men merker at hun stritter imot.
– Jeg er redd for at vi skal glemme ham og alt det fine han gjorde.
I 2020 sto Norge og verden i en livsomveltende pandemi.
På dette tidspunktet var den høyreiste mannen, med det rødlige håret og de milde øynene, ukjent for de fleste.
Are Stuwitz Berg jobbet som overlege ved Folkehelseinstituttet.
Foto: Yngve Bugge Drangsholt / TV 2
Han fikk ansvaret for å lede vaksinasjonen av hele Norge.
Selvfølgelig måtte det bli ham, tenkte familien.
Are var en planlegger, en som alltid hadde overblikket og holdt roen i kaoset.
For folk hjemme i stua, ble han en trygghet på TV.
Foto: Jil Yngland / NTB / Ingvild Gjerdsjø / TV 2
Med lun og stødig fremtoning, gjorde han de vanskelige faktaene enklere å forstå.
Som fagperson rakk Are å bli høyt respektert, også utenfor landets grenser.
Så ble han brått syk. Ingen så det komme.
Anne Cecilie sitter i sofaen med beina godt krøllet opp under seg.
I begynnelsen var det uvirkelig for henne at samfunnet var uberørt av dødsfallet.
– Hvordan kan dere sitte her og le? tenkte jeg da jeg så folk som lo og skålte på restaurant og kafe. Det var helt absurd at folk gikk og handlet på butikken.
Nå har hun begynt å jobbe litt igjen. Hun trener og er der for barna.
– Jeg får høre at jeg er sterk og flink, men det er en balansegang.
– Noen ganger vil jeg bare gå ut i skogen og skrike. Jeg er jo ikke flink, jeg er bare skikkelig lei meg.
– Har du gjort det, da? Skreket i skogen?
Hun smiler og gråter litt samtidig.
– Vi bor så nærme folk, så jeg tør ikke det.
– Eller, i bilen på motorveien har jeg gjort det.
Egentlig var de to en litt utypisk match.
Han gikk på medisinstudiet, var svært aktiv og veldig ordentlig.
Hun var sanger, litt vimsete og opptatt av hvordan kropp, tanker og følelser henger sammen.
Anne Cecilie smiler når hun tenker tilbake.
– Vi var ganske ulike, men jeg falt for at han var så varm og interessert. Han var så genuint opptatt av hva jeg tenkte og følte, og så nysgjerrig på hva jeg drev med, som var så langt fra hva han drev med.
– Også var han skikkelig god til å danse!
Gifteringen hennes sitter på fingeren. Hans henger i et kjede rundt halsen.
Sammen fikk de barna Erle, Even og Iver.
– Vi nærmet oss hverandre veldig i de årene vi var sammen. Han ble litt mer laid back, og jeg ble litt ryddigere. Det er veldig snålt hvordan man vokser sammen.
Anne Cecilie er den som har fulgt Ares liv tettest.
Han jobbet først som lege ved Oslo legevakt og deretter som barnelege på Akershus universitetssykehus.
Så tok han med familien til Tanzania, der han jobbet ved Haydom-sykehuset.
Anne Cecilie var først veldig skeptisk.
– Går det an å gjøre det, liksom?
– Han var veldig eventyrlysten og glad i å reise. Jeg er så takknemlig for at han åpnet den døren for meg.
Foto: Privat
Etter mange år som overlege, ble Are direktør for smittevern hos FHI.
– Han var opptatt av folkehelsa og vaksiner, og brant for faget, men mest av alt tror jeg han likte folka.
– Han kom ofte hjem og sa: «Jeg er dritheldig. Jeg har så mye flinke folk».
Anne Cecilie beskriver en mann med en kraft i alt han gjorde.
– Han hadde en utrolig stamina, enten det var husarbeid, hvor langt vi skulle gå på ski eller hvor lenge vi skulle holde på i hagen på hytta.
Aller best likte han seg i skogen sammen med familien.
Tidsvis kunne hun irritere seg over at han aldri ble sliten.
– Jeg pleide å tulle med ham og si: «Jeg synes du er så kjekk når du ligger på sofaen».
Derfor kom også sykdommen brått på familien.
I fjor sommer var de på tur til Bornholm. Bildet er det siste som ble tatt av familien mens Are var frisk.
I høstferien som fulgte var Anne Cecilie og Are på hytta for å ta opp båten.
Han fortalte at det var noe rart med armene hans. Han hadde ikke den samme kraften lenger. Han hadde også et mystisk utslett på halsen og i ansiktet.
I bilen på vei hjem fra hytta knakk han koden.
– Han satte diagnosen selv, etter å ha lært om en sjelden, autoimmun sykdom én gang på en forelesing da han var student.
Are hadde dermatomyositt, som er en alvorlig revmatisk sykdom som angriper huden og musklene.
Så fant legene også føflekkreft, som svært sjeldent kommer i kombinasjon med den autoimmune sykdommen.
– Det var et skikkelig slag i magen. Hvordan kunne han være så uheldig?
Utover høsten så Anne Cecilie den sterke mannen sin ligge mer og mer på sofaen.
De snakket om det verst tenkelige.
– Han sa at han var redd. Han var redd for å forlate oss. Han hadde så mye ugjort.
Samtidig tviholdt han på håpet. Han skulle bli frisk igjen.
Are gjennomgikk behandling og ble kreftfri i november i fjor.
Han klarte å gå turer igjen, bakte brød og lagde middag.
Så, under en kontrolltime i mai, kom kontrabeskjeden.
Kreften var tilbake, denne gangen med alvorlig spredning.
– Da ble jeg fryktelig redd.
Om morgenene søkte Anne Cecilie seg ut i skogen bak rekkehuset.
Så reiste hun til sykehuset, for å sitte ved sengekanten til Are, sammen med barna.
Etter fem uker sluttet behandlingen å virke.
– Han sa at det bare var en ny hump i veien før han ble frisk. Jeg var veldig motløs, for jeg så hvor syk han var. Jeg tror kanskje jeg mistet troen da.
– Han klarte å holde motet oppe, helt til det siste. Han var skikkelig tapper.
Are døde den 6. juli. Han ble 53 år gammel.
Da dødsfallet ble kjent, ble Anne Cecilie overveldet av hvor mange som tok kontakt.
Minnesiden vitner om et menneske som rørte noe i mange han møtte.
Kolleger forteller om et stort tomrom på instituttet.
– Det er ufattelig og trist at Are Stuwitz Berg er død, så altfor tidlig i livet, sa tidligere FHI-direktør Camilla Stoltenberg til TV 2.
Fraværet merkes mest hjemme i rekkehuset.
– Jeg vil ikke at tiden skal gå. Jeg vil ikke gå videre, sier Anne Cecilie.
Når et menneske lager dype spor gjennom livet, hva skjer da med de som lever videre?
Det er stille i rommet.
Anne Cecilie ser på hendene sine. Så presser hun dem mykt fremover.
Da Are ble syk, begynte hun å trene taiji, en kinesisk kampkunst med røtter flere hundre år tilbake.
Hun beveger seg med langsomme, flytende bevegelser.
– Jeg får ro i kroppen når jeg stopper opp og puster. Sorgen gjør meg mer oppmerksom, og jeg sanser mer i øyeblikket.
Det demper noe av fortvilelsen, fyller noe av tomheten, i en kort periode.
Mens hun beveger seg, er det nesten som om Are er der med henne.
– Jeg tar ham inn og føler at han er her på et eller annet plan. Jeg ser ham også.
Etter at Are døde har Anne Cecilie vært bevisst på å stå i følelsene. Hun leser gamle tekstmeldinger, ser på bilder eller hører på musikken de hørte sammen.
Ofte er tiden fra tre til ni måneder etter et dødsfall den tyngste, ifølge sorgforskning.
– Jeg savner ikke bare ham, jeg savner også meg selv med ham. Den jeg var sammen med ham. Familien sammen med ham.
Anne Cecilie har vært i samtaler med prest og psykolog. Hun planlegger også å bli med i en sorggruppe for partnere på nyåret.
Jobben som sangpedagog har blitt et fristed noen dager i uken.
– Jeg savner Are i alt jeg gjør, bortsett fra når jeg er på jobb, for der var ikke han. Det er en veldig fin distraksjon.
Det er rart med sorg. Selv om den er altoppslukende, kan Anne Cecilie også føle seg heldig.
– Hver morgen tenker jeg «fy søren, så heldig jeg er som kan stå opp og være frisk». Jeg har også et stort nettverk, og det er mye godhet.
Hverdagen med barna betyr alt.
– Jeg kjenner på glede over å være med dem, og det er dyrebare øyeblikk når vi er sammen, vi fire. Det blir veldig «flokken» i den tiden her.
Stien bak rekkehuset leder inn i Lillomarka.
Anne Cecilie kan se Are for seg, på stien han også, ett steg foran henne.
– Det var kjempeirriterende at han alltid skulle ha det ekstra giret.
Selv går hun langsomt. Setter en fot foran den neste.
Nå må hun og barna finne veien selv.
De må ikke komme seg over sorgen, men på sikt lære seg å leve med den.
– Det er ingen som kan fylle hans sko, så det må jeg bare gjennom. Men vi må ikke slutte å snakke om ham.
