Kong Harald viste til at vi dagleg ser eksempel på at demokratiske prinsipp vaklar og at minoritetar sine rettar blir svekte – også i vår del av verda.

2026 er Totalforsvarsåret. Det trekte kongen fram i årets tale.

Han sa at vi alle er ein del av kvardagsdemokratiet vårt. Og at det er verdt å forsvare det – kvar dag.

– Det gjer vi ved å delta. Ved å møte opp, og bli rekna med. Ved å bruke stemma – ved val og i møte; som i foreldreutvalet, burettslaget eller i vennegjengen.

Kongen trekte fram at det ikkje er heilt gratis å bruke stemma.

– For det kostar å forplikte seg. Det kostar å seie frå. Ja berre å komme seg opp av sofaen kan koste litt, sa kong Harald.

Aremark og Svalbard

Også i år har kongeparet reist over store delar av Noreg.

Kong Harald nærmar seg å nå målet om å besøke alle kommunane i landet. Etter 2025 er det berre ni kommunar som står igjen.

I talen trekte kongen fram den mottakinga han og dronning Sonja får på reisene sine rundt i landet.

Han trekte fram ein samtale med dronninga då dei var på veg heim etter eit besøk i Aremark i Østfold.

– Då vi sette oss i bilen for å køyre heim igjen, såg vi på kvarandre og smilte. Det hadde vore eit godt og hyggeleg besøk. Men det var litt meir. Noko som varma langt inni oss, sa kongen.

Det var gleda over å vere saman med menneske som får til noko bra i fellesskap og som tar vare på kvarandre.

– Denne positive krafta har dronninga og eg vore så heldige å få oppleve på dei mange reisene våre over heile landet gjennom dei 57 åra vi har vore gifte. Det er ei rein vitamininnsprøyting, sa kong Harald.

Uro over verda

Kongen gjekk også inn på situasjonen i verda og den uroa mange kjenner. Han trekte spesielt fram lidingane i Gaza, Ukraina og Sudan.

Spesielt var han opptatt av at vi ikkje må bli immune, men fortsette å la oss røre ved av
andre sine skjebnar.

– Vi kan kanskje tenke – når krig og konflikt held fram år etter år – at det nærast er sånn det skal vere. Men det er ikkje det. Det er riv ruskande gale. Bileta vi ser, historiene vi høyrer – tenk om det var vårt eige barn. Mor vår. Bror vår, sa han.

Kongen sa at det å kunne sette seg inn i andre menneske sine situasjonar og føle med kvarandre er heilt avgjerande for vegen frå eit eg til eit vi.

– Og det er dit vi må, det er der vi skal vere. Både i internasjonal solidaritet og i kvardagen vår – i alle slags møte med menneske, sa kong Harald.

Les hele kongens tale

Vis mindre

I høst besøkte Dronningen og jeg Aremark kommune i Østfold,
nær svenskegrensen.
Da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem igjen, så vi på hverandre
og smilte.
Det hadde vært et godt og hyggelig besøk. Men det var noe mer.
Noe som varmet langt inni oss.
Det tok ikke så lang tid før vi fant ut hva det handlet om. For det
var nemlig noe vi kjente igjen. Som vi også hadde møtt i
Kvænangen, i Balsfjord og på Svalbard tidligere i år. Og som
Kronprinsparet møtte på sin reise i Hallingdal i september.

Det var dette: Gleden over å være sammen med mennesker som
får til noe bra i fellesskap og som tar vare på hverandre.

Derfor reiste vi oppløftet hjemover etter en god dag. Og kanskje
traff det oss litt ekstra godt i hjertet fordi det var så annerledes
enn mye av det som ellers preger vår verden for tiden. Det
kjentes som noe dyrebart, noe vi må passe godt på.
Denne positive kraften har Dronningen og jeg vært så heldige å
få oppleve på våre mange reiser over hele landet gjennom de 57
årene vi har vært gift. Det er ren vitamininnsprøytning.
Bare se for dere:

Et mannskor ytterst på en kaikant – syngende av full hals i stiv
kuling.
Et idrettslag der treningen gir barna både glede, mestring og
vennskap.
En språkcafé i en liten bygd der latteren runger blant
mennesker fra forskjellige land som har funnet seg et nytt hjem
her hos oss.

Sånne opplevelser er til å bli ordentlig glad av.

Vi er selvsagt klar over at alle gjør seg ekstra flid når vi skal
komme på besøk.
Men alt fins der jo fra før. Klubber, kor, korps og folk – de
finnes ikke opp fordi vi kommer. Alt dette holdes levende hver
dag – over hele landet.
For oss er dette en effektiv kur mot mismot – og er en sterk
motivasjonen for å gå løs på en ny dag.

Neste år har vi alle noe stort å se frem til når også det norske
herrelandslaget har kvalifisert seg til fotball-VM – for første
gang på 28 år. Lagånden til landslaget er et fantastisk eksempel
på det å få til noe sammen. Vi kan være ordentlig stolte av dem.
Jeg gleder meg!

Samtidig er det lett å forstå at mange kan bli både urolige og
nedfor sånn som verden ser ut i dag. Den kjente
verdensordenen som vi har fulgt i mange tiår er i omveltning.
Daglig ser vi eksempler på at demokratiske prinsipper vakler og
minoriteters rettigheter svekkes – også i vår del av verden.
Her hjemme sliter mange med å få hverdagen til å henge
sammen.
Vi lider med våre medmennesker i Gaza, Ukraina, Sudan… Og vi
blir opprørt over mangelen på enighet om rettferdige, varige
løsninger. Det gjelder også i arbeidet med å beskytte kloden vår
og naturmangfoldet mot klimaendringene. De har i år igjen fått
katastrofale følger for mennesker som er ekstra utsatt.
Viljen til å ta skikkelig grep ser fremdeles ikke ut til å være sterk
nok.

Allikevel: Vi har så mye godt og viktig å ta vare på. Som vi har
bygd opp sammen, som vi må bevare sammen, og som vi
fortsetter å skape sammen.
Vi må bidra der vi kan. Både i det store og det lille.

I det store bildet gjelder det fremfor alt å holde fast ved
internasjonalt samarbeid – for vi har ingen gode alternativer.
Jeg vil i kveld takke alle som står på hver dag for fred, utvikling
og samhandling i verden. Gjennom diplomati og humanitært
arbeid, gjennom forsvar og handel. Vi trenger hver og en av
dere. Ikke mist troen på at det dere gjør har verdi.

Og så må vi ikke bli immune, men fortsette å la oss berøre av
andres skjebne. Vi kan kanskje tenke – når krig og konflikt
pågår år etter år – at det nærmest er sånn det skal være. Men
det er ikke det. Det er riv ruskende galt. Bildene vi ser,
historiene vi hører – tenk om det var vårt eget barn. Vår mor.
Vår bror.
Det å kunne sette seg inn i andre menneskers situasjon og føle
med hverandre er helt avgjørende for veien fra et jeg til et vi.
Og det er dit vi må, det er der vi skal være. Både i internasjonal
solidaritet og i hverdagen vår – i alle slags møter med
mennesker.

Kjære alle sammen,
En Røde Kors-medarbeider som hadde jobbet som barnelege i
krigsområder, sa i et intervju: «Vi må heie på de gode kreftene
og velge det gode når vi får den muligheten.»
Og den muligheten får vi jo egentlig daglig. For selv om vi har
folkevalgte som ivaretar styre og stell av landet, så er alle som
bor her del av hverdagsdemokratiet vårt. Og det er verdt å
forsvare – hver dag.
Det gjør vi ved å delta. Ved å møte opp, og bli regnet med.
Ved å bruke stemmen – ved valg og i møter; som i
foreldreutvalget, borettslaget eller i vennegjengen.
Det er ikke helt gratis. For det koster å forplikte seg. Det koster
å si fra. Ja bare å komme seg opp av sofaen kan koste litt.

Det mest behagelig er kanskje å sitte hjemme og regne med at
andre skal ordne opp. Men det holder ikke. Pilen peker på hver
og en av oss. For hver og en betyr noe. Uansett hva du måtte
streve med: Det er behov for akkurat deg.

Skal vi bevare et levende samfunn med et mylder av ulike
mennesker og meninger, må vi også ønske de utradisjonelle
synspunktene og annerledes spørsmålene velkommen. Det gjør
vi ved å lytte til hverandre, ta hverandre i beste mening – og
diskutere med respekt.
Som sagt – alt dette kan koste. Men det er verdt det. For
historien viser oss gang på gang at det kan være skremmende
kort vei fra å ha – til å miste. Og så lenge vi er bevisste på hva vi
har og er villig til å forsvare det, mister vi ikke denne kvaliteten
ved samfunnet vårt.
2026 er Totalforsvarsåret. Vårt beste sivile vern både i fred,
krise og i verste fall krig, er en befolkning som står sammen, og
som er villig til å bidra – hver på sin måte. Både med hode,
hjerte og hender. Med tid og med krefter.
Velkommen på laget, hver og en.

Kjære alle sammen,
Da Dronningen og jeg kjørte hjem fra Aremark i høst, var det
enda en følelse vi satt igjen med – og som kanskje var den aller
sterkeste:
Takknemlighet.

Og det vi er takknemlige for, det gjør vi gjerne en ekstra innsats
for å ta godt vare på. Vel og merke når vi ikke tar det for gitt.

Så hva om vi henger dette spørsmålet over inngangen til 2026:
Hva er jeg takknemlig for?
Ja kanskje vi skulle begynne hver dag med å stille oss det
spørsmålet.
Svarene blir nok like mange og forskjellige som vi er mennesker
i dette landet.
Men én ting håper jeg vi deler:
Takknemligheten for hverdagsdemokratiet vårt. Og at vi
sammen vil gjøre vårt beste for å ta vare på det – og velge det
gode når vi kan.

Jeg ønsker alle et godt nytt år.

Nemnde ikkje kontroversar

Under nyttårstalen i fjor viste kongen til kontroversane rundt kongefamilien.

Han kom ikkje direkte inn på verken prinsesse Märtha Louise bryllaup eller Marius Borg Høibys arrestasjon, men sa at det for familien var eit år da dei blei sette på prøve.

Sjølv om det også i 2025 har vore kontroversar rundt både Høiby og prinsessa, kom han i talen i år ikkje inn på det.