Dan Børge Akerø (snart 75) åpner opp om det mest dramatiske øyeblikket i livet, og det nye livet.


Presset mot brystkassa er så voldsomt at det svartner for øynene hans. Er det sånn det skal ende? Trinn for trinn jobber han seg oppover trappa, det er nytteløst å rope, stemmen vil ikke lystre. 

Hvert fiber i kroppen forteller ham at han må komme seg opp i andre etasje der kona er. Det er bare hun som kan redde ham nå. 

Theatercafeen er festpyntet, og det er Dan Børge Akerø også. Smokingjakke i mørkegrønn fløyel, brysttørkle i to nyanser lysere grønn. Krøllene som en gang var knallrøde, matcher nå både borduken og den hvite skjorta. På beina har han fornuftig fottøy. 

– Jeg går ikke rundt i lakksko midt på vinteren, det er ikke å anbefale for en som straks fyller 75 år! 

Han ler høyt og hjertelig. Dan Børge Akerø er blid som ei sol, der han sitter blant andre festkledde mennesker på det tradisjonsrike etablissementet. 

– Her har jeg hatt det mye moro, vi dro ofte hit etter sending, enten det var Dagsrevyen eller helgeunderholdning. Jeg levde et svært aktivt og sosialt liv på 80-tallet, og det ser jeg tilbake på med stor glede. 

Han bestiller ribbesmørbrød og en pils. 

Han kom til NRK etter noen år som student ved Institutt for fredsforskning. I Dagsrevyen var han både programleder og reporter i inn- og utland. 

– I 1985 var det sultkatastrofe i Etiopia, og rett før jeg dro for å dekke den gikk det ut en melding om en ny NRK-satsing. Jeg slengte inn en søknad, og tenkte ikke mer over det. 

Etter tre lange uker med hjerteskjærende reportasjer fra Afrika tikket det inn en teleks på hotellet i Addis Abeba: NRK-ledelsen ønsket ham hjertelig velkommen til å prøve seg i underholdningsaavdelingen. 

– Jeg husker jeg kjøpte en veldig dyr champagne for å feire, for det hørtes unektelig gøy ut med noe morsomt og nytt, der jeg satt utmattet på et hotell i Afrika etter en krevende jobbreise med sterke inntrykk. 

Hjemme i Norge videreutviklet Akerø ideen om et kveldssendt talkshow, landets aller første. 

– Vi hadde ikke den typen underholdning på tv på den tida, så jeg og produsenten min, legendariske John Andreassen, dro til USA for å få inspirasjon fra talkshows der. Så fant jeg min egen stil. 

“SenFredag” hadde premiere i februar 1986, og ble en umiddelbar sukesss. Seertallene lå stabilt på rundt to millioner. 

– Det var helt ville tall, og et tegn på at Norge var klar for den typen underholdning. 

Dan Børge Akerø ble helgekonge over natta. 

– Jeg ble gjenkjent overalt, det var en voldsom forandring fra livet som seriøs reporter i Dagsrevyen. 

Talkshowet holdt koken i tre sesonger, før programmet ble erstattet med “LørDan”. Seinere kom “Talentiaden”, “Kjempesjansen”, “Den store klassefesten” og “QuizDan”, for å nevne noe av det Akerø ledet. 

– Det var mye moro. I utgangspunktet var jo planen å vende tilbake til Dagsrevyen, men sånn ble det ikke. 

I 1991 fikk TV2 konsesjon, og Dan Børge Akerø lot seg lokke til overgang. 

– Jeg lot meg friste, ikke fordi jeg ikke trivdes i NRK, men fordi jeg ikke klarte å motstå tilbudet om å være med på noe helt nytt. 

Ribbesmørbrød og pils ankommer bordet. Akerø gyver løs på herlighetene. 

– Lønna var betydelig høyere enn i NRK på den tida, men det var det kreative som fristet mest. Det var en veldig spennende periode, men jeg hadde ikke gjort det samme i dag. 

– Angrer du? 

– Det blir feil å si at jeg angrer, for livet er jo sånn: Noen avgjørelser ser du tilbake på med blandede følelser, og overgangen til TV2 den gangen er en av dem. 

– “It was the best of times, it was the worst of times”, skrev Charles Dickens, kjenner du deg igjen i det? 

– Det er spot on. Det var rein rovdrift, men jeg lot meg rovdrive. Det var veldig moro og veldig utmattende. 

På jakkeslaget har han festet en pin i rødt, hvitt og blått som han fikk da han ble ridder av første klasse av den kongelige norske St. Olav orden. Akerø fikk utmerkelsen for sin innsats for norsk kulturliv gjennom mange år. 

– Den er litt jålete, men den henger fast på smokingjakka, og jeg er jo stolt av den. Audiensen med Kong Harald er noe jeg tar med meg videre, sånt er stas.

Han klapper seg lett på brystet. 

– Jeg har min primetime bak meg, nå lever jeg et stille og rolig pensjonistliv. Men jeg har en aktiv familie rundt meg, så jeg henger i stroppen. 

Dan Børge Akerø har to kull med unger, og er bestefar til to. Han ser stolt ut når han snakker om familien. 

– Jeg har David og tvillingene Benedicte og Johanne med Mette, så har jeg Lin og Lisa fra mitt første ekteskap med Miriam. Og så langt er jeg bestefar til to gutter. 

Han giftet seg allerede som 20-åring. Da det første ekteskapet havarerte giftet han seg med NRK-kollega Beate Arnestad, men ekteskapet sprakk da han traff femten år yngre Mette Heitmann i 1988. 

– Hva kan jeg si? Vi ble forelska, og det gikk som det måtte gå. Og det har jo holdt! 

Hadde det ikke vært for kona kunne livet fått en brå slutt for elleve år siden. 

– Mette reddet livet mitt. Det er det absolutt ingen tvil om. 

Akerø var på guttetur på Azorene da han følte seg dårlig og måtte avbryte turen. Hjemme ble han grundig undersøkt. 

– Legene kunne ikke finne noen grunn til at jeg ikke følte meg bra, så jeg ble sendt hjem for å hvile. 

Et voldsomt trykk i brystet, en lammende følelse i armer og bein. 

– Bang! 

Dan Børge Akerø slår ut med armene for å illustrere følelsen av det massive hjerteinfarktet som rammet ham i 2014. 

– Det skjedde så fort. Jeg rakk ikke tenke annet enn at jeg måtte komme meg opp i annen etasje der Mette var, og det klarte jeg så vidt før jeg segnet om. 

Kona ringte 113 umiddelbart. En sykebil som tilfeldigvis var i nærområdet fikk Akerø på sykehus i en rasende fart. 

– “The widowmaker” kaller de den typen hjerteinfarkt jeg ble rammet av. Hadde ikke Mette vært hjemme hadde jeg dødd. Jeg var klinisk død, fortalte de på sykehuset. 

Det ellers blide ansiktet får et alvorlig drag. Han pirker litt i ribbesmørbrødet med gaffelen. 

– Jeg har gjort meg noen tanker om at livet kunne stoppet der. Livet er skjørt, og jeg er takknemlig for at jeg fortsatt er her. Nå har jeg både pacemaker og hjertestarter innoperert. Ja da. 

– Det høres komplisert ut? 

– Ja, det er det! Du, nå må jeg bare ringe Mette så jeg ikke sier noe feil, det er hun som har best oversikt. 

Han fisker fram en rød telefon fra smokingjakka. 

– Mette? Du jeg sitter her og blir intervjuet på Theatercafeen … Ja, det er en veldig fin prat, det vil si at jeg snakker hele tiden! Ja, ja, jeg skal roe meg ned. Men du, nå har vi kommet til 2014 og hjerteinfarktet. Fikk jeg pacemaker med én gang? De bare blokka ut først? Akkurat, ja, så fikk jeg pacemaker mye senere. Ja, okay, ha det, ha det. 

Telefonen blir liggende på bordet. 

– Jo, den første operasjonen var bare utblokking, så fikk jeg pacemakeren etter en stund, og så den hjertestarteren. 

Akerø lyser opp når kelneren kommer innom bordet. 

– Kan jeg få en pils til, takk? Hæh? Engelsk? One more beer, please. 

Stemningen er stadig høy på Theatercafeen. 

– Jeg går ikke rundt og føler meg sjuk, selv om jeg kommer til å være hjertepasient livet ut. Jeg spiser tablettene mine, og blir passet godt på av både Mette og legen min. 

– Du må vel passe på hva du spiser og drikker også? 

– Nå må ikke du begynne også, du er journalist! Men det er helt riktig, jeg får stadig formaninger om å holde meg i bevegelse og alt det der. 

– Hører du på dem, da? 

– Stort sett, ja. Jeg jogger ikke akkurat, men jeg går en del turer og lever forholdsvis sunt. 

Han tar en slurk av ølglasset. Hånda som stikker ut av smokingen er både rød og blå. 

– De merkene her? Det er på grunn av blodfortynnende, jeg er er jo aktiv og det er lett å slå borti ting og da blir det sånn. Det er ikke farlig. Jeg føler meg veldig heldig. 

– Heldig? 

– Ja, når jeg først skulle få hjerteinfarkt var det lurt å få det litt tidlig. Legene setter ikke jord og himmel i bevegelse for å redde deg hvis du er over en viss alder. Det er barn foran voksen, voksen foran gammel, sånn er rekkefølgen, og det har jeg stor respekt for. 

Både moren og faren hans døde av hjerterelaterte lidelser. 

– Foreldrene mine døde av det, men det var en annen tid. Jeg lovpriser det norske helsevesenet hver dag, jeg, det er takket være innsatsen deres at jeg lever et godt liv i dag. 

– Foreldrene dine hadde lovprist gud? 

– Ja, det hadde de. Tidene forandrer seg. 

Mor og far Akerø var begge offiserer i Frelsesarmeen, og familien var reisende i forkynnelse og orkestervirksomhet. 

– Jeg ble kalt Dan fordi jeg ble født i Danmark. I følge faren min likte jeg å underholde fra jeg var guttunge. 

Familien levde et hektisk og uforutsigbart nomadeliv. Hvert år fikk de brev i posten med ordre om hvor ferden eventuelt gikk videre. Byene han flyttet til med familien kan han på rams. 

– Nykøbing Mors og Århus i Danmark, så ble det Fredrikstad, Skien, Oslo, Bergen, Oslo en gang til, Tromsø og Stavanger. 

– Det høres tøft ut for en liten gutt? 

– Jeg var rotløs i fysisk forstand, men vi hadde et veldig godt samhold både i familien og i Frelsesarmeen. Heldigvis er jeg født med godt humør, det hjalp meg mye når jeg stadig ble kastet inn i nye skoleklasser. 

Han tar en ettertenksom slurk av ølen. Lysene fra et festpyntet Oslo skinner inn på ham gjennom vinduene. 

– Hemmeligheten var å slå over til den lokale dialekten så raskt som mulig. Det var en effektiv overlevelsesteknikk. 

Etter å ha fullført vidergående i Stavanger meldte han seg ut av Frelsesarmeen og ble humanetiker da han flyttet til Oslo. Faren trodde det var en del av sønnens ungdomsopprør fram til sin død. 

– Humøret mitt har hjulpet meg mye. Livet er et blandet regnskap, som Per Fugelli sa, men jeg er skrudd sammen sånn at jeg ser optimistisk på livet. Kall meg gjerne naiv, men det funker fint for meg. 

Krøllene har kanskje grånet, men smilet og humøret er det samme. 

– Det er klart jeg gjør meg noen tanker når jeg nå fyller 75 år. Jeg er dypt takknemlig for at jeg fortsatt er her. 

– Hvordan skal dagen feires? 

– Det blir flere feiringer, med familien og med ulike vennegjenger. Det blir garantert moro.