På gården i Grue feirer Camilla Botilsrud Sagen og Markus Botten sin første jul som foreldre, mens lille Hedvig-Alvilde bringer nytt lys inn i huset. Midt i savn, takknemlighet og nye tradisjoner kjenner de at de har funnet hjem.

TAKKNEMLIGE: Camilla og Markus har funnet stor trygghet i hverandre og den lille familien trives på Grue.

Det er bitende kaldt ute på gården i Grue, men den aller første snøen lar fortsatt vente på seg. På gårdstunet står barnevognen med lille Hedvig-Alvilde, som sover trygt sin lange formiddagsdupp. Inne knitrer peisen, og mamma Camilla Botilsrud Sagen (33) sitter i sminkestolen og blir gjort klar til fotoshoot.

Plutselig kommer tre rådyr stille frem på åkeren utenfor. Camilla lyser opp – jaktfamilien Sagen kjenner alltid på begeistring når rådyr viser seg på tunet.

Vår første tradisjon

Like etter svinger samboeren, Markus Botten (30), inn på gårdsplassen etter en dag på jobb som snekker. Nesten samtidig kommer også Camillas svigerinne gående over tunet med familiens felles hest, kaldblodshingsten Østavind. Ute i kulden poserer den stødige hesten velvillig med dombjeller – og i det fotograflinsen klikker, våkner Hedvig-Alvilde etter tre og en halv times dupp.  

Pappa henter henne fra vognen og holder henne trygt før mamma kommer og gir melk. Stemningen mellom dem er lun, kjærlighetsfull og lett leende. Et lite lag. En ny familie.

Inne har julegardinene kommet opp, nytente lys står i vinduskarmen, og lille Hedvig-Alvilde, født i august, er et naturlig midtpunkt for den kommende høytiden.

– Dette er vår første, ordentlige tradisjon, sier Camilla og ser bort på Markus.

– Å pynte til jul sammen, her hjemme. Mens Hedvig-Alvilde bare lå og sov. Det var så stort.

De møttes gjennom «Jakten på kjærligheten» på TV 2 i fjor. Han kom fra Trøndelag, hun fra Kirkenær – og likevel fant de hjem i hverandre.

– Jeg sier nesten hver dag: Tenk at vi bor her. Tenk at vi er en familie. Det er ikke noe jeg tar for gitt, altså, sier Camilla stille.

Les også: «Der ingen skulle tru»-Tor-Evert deler stor nyhet

Savn og takknemlighet

For «God morgen Norge»-programlederen har julen lenge vært tett forbundet med savn.

– Vi er ikke en så stor familie. Og den har jo blitt enda mindre, mamma har mistet begge sine to brødre. Så julen, for oss, er mye savn, sier hun stille.

Det er tradisjon at hun, mamma og mormor drar til familiegraven og tenner lys for onklene.

– Ved middagsbordet mangler det to. Du merker det så godt. Og i noen generasjoner kan det være vanskeligere å prate om følelser, så mye havner mellom linjene. Men det er der, hele tiden.

Samtidig har det de siste årene kommet nytt liv inn i familien. Broren fikk sin første datter for to år siden, så kom sønn nummer to, bare 13 dager etter at Camilla og Markus fikk Hedvig-Alvilde.

– Det er fint at det har kommet så mange små. Og nå har vi fått vår egen. Det forandrer alt. Jeg har ikke gledet meg så mye til jul siden jeg var en liten jente, tror jeg, deler hun med et stort smil.

Julemagien fra åkeren

Mange av Camillas varmeste juleminner handler om nettopp magi.

– Storebroren min og jeg sto i vinduet og så ut over åkeren. Der kom nissen – som vi senere fant ut var onkelen min – gående med en lykt. Lysprikken som beveget seg over jordet, det var magi, beskriver hun og får gåsehud bare av å fortelle. Nå er det deres tur til å skape magien sammen.

– Det at Markus og jeg kan få gjøre sånne ting, først for niesen min som allerede er to år og leter etter nissen, og etter hvert for Hedvig-Alvilde, det er skikkelig rørende.

Den perfekte julemorgenen har hun allerede klar.

– Julepysj, fyr i peisen, «Tre nøtter til Askepott» på TV, kakao i julekoppen, bare oss tre i sofaen og gjerne litt snø som daler ute. Om vi i tillegg får rådyr på tunet, da er vi jo i en Disney-film, ler hun.

Tre fra egen skog

På kjøkkenet er det Markus som har hovedforkledet.

– Markus er jo både Finn Schjøll og Halvor Bakke i en «sinna-snekker»-kropp, beskriver Camilla lattermildt, og opplyser samtidig stolt at det er han som har hengt opp julegardiner, styrt med julepynt og ordnet alt mulig annet.

På julaften, når de samles rundt bordet, serveres det en klassiker til middag:

– Det er ribbe. Da blir det jul, slår Markus fast.

De liker seg på kjøkkenet sammen, selv om han er «sjefskokken». De er begge enige om at det også må rakfisk til for at julen skal være komplett.

Fra egen oppvekst tar Camilla med seg potetlefsebaking med mamma og morfar.

– Det er litt av et prosjekt, men det er så koselig. Morfar ordner potetene og deigen, mamma og jeg steker. Den type tradisjoner vil jeg gjerne gi videre.

Og juletreet?

– Det skal søren meg være fra egen skog, sier Camilla bestemt og legger til:

– Det trenger ikke å være det tetteste og peneste, men det skal være vårt.

Selv om hun nå bor tett på sine egne foreldre, er Camilla veldig bevisst på hva det har kostet Markus å flytte. Han har reist fra storfamilien sin i Trøndelag, venner, crossfit-gjengen og fotballaget – til et nytt sted, med nye folk og nye rutiner.

– Jeg synes han er så imponerende. Han kom hit og bare: «Finnes det crossfit noe sted?». Deretter fant han et miljø på Flisa, begynte å trene der, fikk seg kompiser, ble med på pub og fotball. Han lager sin egen krets. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde vært like flink om jeg hadde flyttet.

Og så er det papparollen, da.

– Hvordan Markus er som pappa? spør hun med mykt blikk.

– Han er helt utrolig kjærlig, har et enormt stort hjerte og er kjempetålmodig. Han er leken, trygg og så flink med barn. Hedvig-Alvilde kommer til å få verdens morsomste pappa, det er jeg helt sikker på.

Les også (+) Laila og Joachim forlot storbyen og dro hit: – Folk mente vi var crazy

Et godt tospann

Hvis Camilla skal beskrive forholdet deres med ett ord, blir det «team».

– Det er ikke «jeg og han». Det er oss. Det er ikke sånn at husarbeid er mitt, og jakt er hans. Vi er et skikkelig fint lag.

De har nesten som en liten tradisjon å ta en kveldstur ut, tenne bål i skogen eller på gårdsplassen og ta en «hvordan har vi det»-prat.

– Da spør vi hverandre: «Har vi det bra?». Deretter snakker vi om det som er fint, og det som er vanskelig. Markus er utrolig flink til å sette ord på følelser. Det setter jeg enormt stor pris på.

Innimellom kan hun bli litt skjør, innrømmer hun.

– Jeg har sagt til Markus at på de dagene jeg er litt ekstra sår, så kan jeg få sånne tanker som: «Tenk om han plutselig savner Frosta og bestemmer seg for å flytte hjem igjen». For jeg skjønner veldig godt hva det vil si å savne sine. Men så ser jeg hvordan han bygger liv her, og hvor godt han får det, og da lander jeg litt igjen.

Altoppslukende og litt ensomt

Livet med en nyfødt på en gård i Innlandet er både en drøm og et maraton. Mammarollen er mye mer altoppslukende enn Camilla hadde klart å forestille seg. Hun titter ned i sengen, der datteren på nytt er klar for en liten lur.

– Du er noens trygghet 24 timer i døgnet. Det er en enorm ære, men det kan også være litt ensomt innimellom.

Hun husker godt følelsen da Markus skulle tilbake på jobb etter de første ukene.

– Barseltårene satt løst, for å si det sånn. Plutselig var jeg alene med alt ansvaret, og alt var nytt. Det er stor forskjell på å være alene og å være ensom, men den følelsen kom snikende. Samtidig er hun jo den største trøsten også, lille Hedvig-Alvilde.

Nå har hun funnet en rytme som fungerer for henne, og det handler blant annet om å ha maks ett gjøremål om dagen.

– Enten butikken, stallen eller en tur. Døgnet har aldri gått fortere enn etter at jeg fikk Hedvig-Alvilde.

Terapi med hest

Gården er full av liv, også på fire ben. Hester, hunden Origi og katter hører med. Dyr har alltid betydd mye for henne.

– Jeg fikk min første ponni på fôr i femte klasse og kjøpte Nordlandshest som 11-åring. Vi har hatt hund, katt og kaniner. Jeg tror du blir både empatisk og ansvarsfull av å vokse opp med dyr.

Hun kaller stallen sin for terapi. Det er hennes type meditasjon; å møkke, bære høy og vann og få pelskos. Ja, bare å være der.

– Jeg gleder meg sånn til å introdusere Hedvig-Alvilde mer for hest etter hvert.

Origi, Markus’ hund, tok henne imot med ro og stoisk blikk.

– Jeg håper han synes jeg er en like fin mamma som jeg synes han er hund, sier hun og ler.

I tillegg til å være gårdbruker, mamma og jaktglad hestejente, er Camilla et kjent fjes fra «God morgen Norge» på TV 2. Men livet som småbarnsmor på Grue har gjort noe med prioriteringene.

– Drømmejobben min har i mange år vært «God morgen Norge». Men den krever at jeg bor i Oslo og står opp hysterisk tidlig. Nå har jeg aktivt valgt å bremse karrieren for å få det familielivet jeg drømmer om. Det er Markus jeg vil møte på gårdsveien når han kommer hjem fra jobb, ikke snakke med ham på FaceTime fra en leilighet i hovedstaden.

Hun er tydelig på at hun gjerne vil jobbe videre, men på en annen måte.

– Jeg ser for meg mer bak kamera, som reporter, live ute i distriktet. Og så kan jeg ta en programledervakt i ny og ne. Men ikke et liv der jeg er borte fra de to gullklumpene her hele uken.

Hun er åpen om at hun mener TV-bransjen og arbeidslivet generelt har et stykke igjen når det gjelder likestilling rundt permisjon.

– I vår bransje kan man jo se at når en kvinne blir gravid og er borte en stund, så er det vikaren som får fortsette, mens hun forsvinner ut. Det tror jeg ikke skjer med like mange fedre. Jeg skulle ønske vi i større grad så på familielivet som «vi får barn» – ikke «hun får barn».

Les også: Mia Gundersens første jul som bestemor

TV-sjekking fungerer

At paret i det hele tatt sitter her sammen, med baby, ribbeplaner og juletre fra egen skog, skyldes at Camilla meldte seg på et TV-program med høyt håp og lav garanti.

– Grunnen til at jeg meldte meg på «Jakten på kjærligheten», var at jeg ville finne den store kjærligheten, samtidig som jeg kunne bli boende her i Grue. Det var ikke gitt at drømmemannen både fantes, meldte seg på og var villig til å flytte, forteller hun.

Foreldrene hennes skulle være med på å plukke ut én av frierne, og valget falt på Markus.

– Da jeg leste brevet hans første gang, var det bare sånn: «check, check, check». Han beskrev meg i gutteform – med samme verdier, interesser og type. Og så kom han gående, høy, kjekk og staut. Da skjønte jeg at det var noe der.

Hun husker fremdeles veldig godt da det klaffet.

– Det var to dager inn i innspillingen, på en date i stallen. Alt bare klaffet. Jeg satt i armkroken hans og tenkte: «Nå kommer jeg til å kysse på TV». Så kom produksjonen inn og ødela, ler hun og legger til:

– Den følelsen hadde jeg ikke med noen andre.

Alt han ønsket seg

Markus sitter med Hedvig-Alvilde på fanget. Han snakker om sin kjære Camilla med den samme roen som preger hele gården.

– Hun er alt jeg kunne ønske meg som mor til barna mine. Hun er så omsorgsfull og snill.

Han ser bort på Camilla og smiler.

– Hun er drømmedama mi.

Når Markus forteller om fødselen, blir stemmen enda mykere. Camilla holdt på i over 25 timer.

– Hun er så sterk, beskriver han og rister litt på hodet.

– Camilla gjorde akkurat det jordmoren ba om. Hun var helt enestående.

Han beskriver timene før epiduralen som de tyngste.

– Hun hadde det så vondt, og jeg kunne ikke hjelpe. Det var fælt å se.

Da datteren endelig kom til verden, kom følelsene helt uten forvarsel.

– Det var som å trykke på en knapp. Tårene bare kom. Hun var så perfekt.

Han beskriver livet deres i dag som å ha fått alt han har drømt om.

– Det er vanskelig å si hva mer man kan ønske seg, egentlig, sier Markus og blir stille litt før han fortsetter:

– Samboer, datter, hus, gård … Drømmen har gått i oppfyllelse.

I ettertid innrømmer Markus at han innerst inne håpet at det skulle bli en jente.

– Camilla var sikker på at det var en gutt, men jeg hadde nok en liten drøm om en liten jente. Og så ble det det. Det er ganske fint.

Flere barn og bryllup

Når det kommer til fremtidsplanene, er de begge ganske jordnære.

– Jeg føler virkelig at drøm etter drøm har gått i oppfyllelse nå, så jeg tør nesten ikke å drømme stort mer, sier Camilla og utdyper:

– Men på et tidspunkt håper vi jo på søsken til Hedvig-Alvilde. Og så er det klart at vi snakker litt løst om bryllupet vårt, men akkurat nå er det veldig deilig å få lande først.

Det glitrer i øynene, og latteren triller. Det er tydelig at de er på et godt sted. Og denne julen handler for dem om nettopp det: å lande, puste, lage ribbe og rakfisk, se julefilmer, kanskje ta en ridetur og bare være de tre på en gård i Grue.

– Ingen kommer til å sjekke om jeg har vasket i alle skap. Det handler om å være sammen, hvis man er så heldig å ha noen å være sammen med. Og i år er jeg mer takknemlig for det enn noen gang.