I mai fortalte skuespilleren og artisten Thomas Gullestad om morens selvmord. Da han snakket høyt om det han og familien gikk gjennom, kom minnene tilbake. 
– Jeg sklei inn på et bananskall!

Slik omtaler Thomas Gullestad (40) hvordan han havnet inn på en karrierevei som skuespiller da vi møtte ham under Amandaprisen i høst. Thomas ble først kjent som DJ i rappegruppen Klovner i kamp, og egentlig var det musikken som var livet.
Men etter en spøkefull kommentar til en av manusforfatterne, ble han kontaktet av regissør Harald Zwart – og plutselig sto han midt i rollen som Jan Baalsrud i filmen «Den 12. mann». Historien som også ble skildret i Oscar-nominerte «Ni liv» fra 1957.

– Jeg er fortsatt sjokkert og overrasket. Jeg hadde null erfaring og trodde aldri jeg skulle gjøre noe sånt. Men plutselig ble det både en rolle i serien «Oljefondet» og film, og det var nok Harald Zwart som gjorde en iherdig jobb med å lobbe meg inn. Det er fortsatt litt surrealistisk, forteller Gullestad.

Les også: Solveig Kloppen: – For snart 20 år siden sa han et klart og tydelig «Ja!»

Terapi foran kamera

Overgangen til skuespill har vært både krevende og givende. Han beskriver hvordan han, som i utgangspunktet er konfliktsky og rolig, plutselig fikk grønt lys til å være rasende foran kamera.

– Det var rart å få lov til å knuse et kontor i «Oljefondet». Jeg glemte alt rundt meg. På en måte var det sikkert terapeutisk å få teste sider av meg selv jeg ellers ikke bruker, sier han og legger til:

– Det åpnet nye rom i hodet mitt.

Den største og mest personlige rollen har imidlertid ikke vært foran et kamera. Før sommeren valgte Thomas for første gang å snakke offentlig om da han som tiåring opplevde at moren tok selvmord. Det gjorde han i podkasten «F*ordet». 

– Det å skrive ned min opplevelse og dele den, åpnet tre nye små kamre i hjernen. Plutselig kom minner tilbake som jeg ikke visste jeg hadde – både fine og vonde minner. Det har gitt meg både frysninger og en ny forståelse, forteller han.

Responsen lot ikke vente på seg. Mange tok kontakt og delte egne historier.

– Jeg har fått hundre prosent positive tilbakemeldinger. Det føles godt å være i samme båt med andre, å snakke det samme språket. Det er ikke lett for de som ikke har opplevd noe sånt å forstå, deler han åpenhjertig.

Vil spre glede

Morens død har satt spor – på måter han selv stadig oppdager. Han ser hvordan den har formet personligheten hans, gjort ham konfliktsky, men også gitt ham et sterkt ønske om å spre glede.

– Man er ikke bare født sånn, man blir også formet av det man opplever. Jeg føler meg heldig som likevel har hatt et trygt grunnlag, selv om dette skjedde. Så det er deilig å komme dit at jeg ikke føler jeg står på gyngende grunn, sier han.

Han er opptatt av å understreke at et selvmord ikke er et bevisst valg om å forlate noen.

– Det er nesten umulig å forstå hvordan man kan ta en sånn avgjørelse. Men jeg har måttet lære meg å forstå det.

Les også: Overgangsalder hos menn: Dette er symptomene

Kjernefamilien

Et nytt perspektiv kom da han selv ble far.

– Jeg skal i hvert fall sørge for at mine barn ikke opplever det samme. Det gjør det enda viktigere for meg å skape den kjernefamilien jeg savnet litt selv, forklarer han.

For Thomas er det å snakke åpent om morens død også en måte å bearbeide, men også å holde minnene levende.

– Det er mengdetrening. Hvis jeg ikke snakker om det, forsvinner minnene. Jeg vil holde dem i live, forteller han.