Det var en formiddag som vil bli husket lenge. I Tokyo sto fire norske kvinner klare på startstreken, med flagget på brystet og et håp som hadde fulgt dem helt fra treningsleir til VM-arena. For Amalie Iuel og lagvenninnene handlet det ikke bare om å løpe fort – men å bevise for seg selv, og for hele Norge, at de hører hjemme blant de aller beste.

Før start hadde jentene snakket mye om finalen. Ikke som en fjern drøm, men som et mål de hadde bestemt seg for å nå. Stemningen i laget beskrives som tett og sammensveiset, med en urokkelig tro på at nettopp de kunne klare det. Likevel er det noe helt annet å faktisk stå der i blokka, med verdensstjernene rett ved siden av.

Amalie fikk den andre etappen – en posisjon som kan bli helt avgjørende. Men alt gikk ikke etter planen. Midt i spurten inn mot veksling oppsto det trøbbel, hun ble nesten stengt inne, og et kort sekund følte hun at alt glapp.

– Jeg trodde helt ærlig vi hadde mistet finalen akkurat der. Jeg ble bokset inne og fant ikke åpningen jeg trengte. Da rakk jeg å tenke at dette var over, forteller hun åpenhjertig i intervju med NRK.

Men dramatikken snudde. Med et krafttak klarte hun å sende pinnen videre, og resten av laget tente på alle plugger. På tredje etappe løp Lakeri Ertzgaard med en rå styrke, og på siste etappe viste Henriette Jæger hvorfor hun er blant Norges mest lovende talenter. Hun feide forbi konkurrentene og sikret en sensasjonell andreplass – kun slått av Jamaica.

Etter målgang eksploderte følelsene. Lagvenninnene kastet seg om halsen på hverandre i vill jubel. Amalie beskriver det slik:

– Vi fikk helt overtenning. Jeg tror vi kastet oss rundt Henriette før hun engang hadde krysset målstreken. Det var bare ren glede, sier hun og ler.

På skjermene sto tallet ingen hadde forventet: 3.23,84. Ikke bare var det en klar finaleplass – det var også en knusende norsk rekord, over et sekund bedre enn den forrige.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette. Vi har snakket om finalen hver eneste dag, og nå er vi der. Det er helt utrolig, sa en rørt Amalie til NRK etter løpet.

Selv om løpet inneholdt en liten skrekkepisode for Iuel, klarte hun å snu frustrasjonen til motivasjon. Hun beskriver det som en blanding av lettelse og stolthet.

– Jeg angrer aldri på å prøve, selv om jeg tenkte at vi hadde mistet alt. Det at vi likevel setter rekord og tar oss til finalen, viser hvor sterkt dette laget er, sier hun.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. På sosiale medier strømmet gratulasjonene inn, med ord som «magisk», «rått» og «historisk». Publikum hjemme i Norge fikk se noe som har vært et mål i flere år – at de norske stafettkvinnene ikke bare deltar, men faktisk hevder seg blant verdens aller beste.

Trener og støtteapparat ble også tydelig rørt av prestasjonen. Flere peker på samholdet i laget som nøkkelen til suksessen. Det var aldri bare én som løp for seg selv – dette var fire kvinner som bar hverandre frem.

Nå venter finalen, der konkurransen blir enda tøffere. Lagene fra Jamaica og USA er fortsatt de største favorittene. Men optimismen i den norske leiren er sterkere enn noen gang.

– Vi har mer å gå på. Jeg vet vi kan forbedre vekslingene, og vi har enda mer inne på hver etappe. Så jeg gleder meg til å løpe igjen, sier Amalie med et smil.

Det som først virket som et tapt øyeblikk på den andre etappen, ble altså starten på en historisk norsk bragd. For Amalie Iuel og resten av laget handler det nå om å ta med seg energien og bruke den til å skrive et nytt kapittel i norsk friidrettshistorie.