I dag tar familie, venner og lokalsamfunnet farvel med Steffen Skjøttelvik.

Den norske friluftsmannen bodde to år i Canada – og jobbet med å realisere drømmen om å krysse landet til fots.

Etter en storstilt leteaksjon ble han funnet omkommet langs elvebredden ved Hayes River.

I obduksjonsrapporten kom det frem at Steffen døde som følge av drukning.

– Urnenedsettelsen blir en utladning og en enorm påkjenning, sier familiens talsperson Christian Dyresen til VG.

Etter at Steffen ble funnet, reiste familien til Canada for å hente ham hjem.

Der ble han kremert, og urnen ble tatt med hjem til Holmsbu.

I dag tar de et siste farvel med sønnen og storebroren sin.

– All kjærlighet vi nå opplever, gjør denne meningsløse tragedien litt mindre meningsløs, sier Dyresen.

Urnenedsettelsen finner sted i Holmsbu kirke, samme sted hvor Steffen både ble døpt og konfirmert.

En spesiell gjest som er til stede er Lars Monsen. En av Steffens store forbilder innen friluftsliv. Han skal holde tale under seremonien.

Til VG forklarer Monsen at det var viktig for ham å stille opp i dag.

– Jeg har veldig stor respekt for det Steffen gjorde. Det er altfor få som gjør ting som han. Steffen hadde motet og torde å tenke stort.

Lars Monsen var en stor inspirasjonskilde for Steffen. Ikke bare leste han bøkene hans selv, han leste dem også høyt for sin lillebror.

– At Monsen engasjerer seg er noe Steffen ville ha elsket, sier Dyresen på vegne av familien.

Det er mange som har møtt opp i Holmsbu kirke i dag. Noen tørker tårer, og andre titter ut i luften.

Ved alteret er det lagt ned flere kranser, med hilsener fra venner og familie.

En av kransene har to hunder som dekorasjon, som kan minne om hundene Togo og Bay som Steffen hadde med seg på turen.

Når seremonien begynner, spiller Ragnhild Hemsing fiolin. Prest, Janneke Riskild, innleder med å fortelle om Steffens liv, preget av en dyp kjærlighet til skog og mark.

Deretter tar moren, Gry Skjøttelvik, ordet.

– Dette er først og fremst vondt og trist, sier hun til de fremmøtte.

Hun forteller at turen Steffen var på, ga ham naturopplevelser han hadde gledet seg til å dele med familien da han skulle komme hjem.

– At livet hans endte der, er noe vi for alltid vil gruble på, sier hun.

– Takk

Lars Monsen åpner talen med å fortelle at han aldri fikk møtt, eller pratet med Steffen.

– Jeg føler likevel at jeg har mistet en nær og god venn.

Han omtaler Steffen som en ekte «villmarking». En som levde alene i naturen over lang tid, uten å nødvendigvis måtte publisere alt på sosiale medier.

– Steffen var en pioner som både Nansen og Ingstad ville klappet for, sier han.

– Han turte å gå etter den store drømmen, og ingen kunne stoppe ham.

– Det er ingen andre steder hvor det er så levende som i villmarken. Jeg vet hvilken glede Steffen ble møtt med hver eneste morgen. Masse spenning og utfordringer.

Monsen titter bort på urnen, og sier:

– Takk for det du sto for. Takk for at du gjorde det.