Christine Koht har kjent på hvor skjør grensen mellom liv og død kan være. Etter år med brutale behandlinger, cellegift og tilnærmet isolasjon, står hun nå foran publikum igjen – denne gangen med et budskap som er større enn bare humor.

Hun har alltid vært fargerik – i ord, i uttrykk, i livssyn. Men nå handler det ikke bare om komikk. Det handler om håp. Glede. Og om å feire at man i det hele tatt er her.

Etter at hun ble erklært kreftfri for tre år siden, har hun måttet venne seg til et nytt liv. Kroppen bærer fortsatt preg av kampen, og energien kommer og går. Likevel – og kanskje nettopp derfor – er det så viktig for henne å bruke kreftene hun har igjen på noe som betyr noe.

I et åpent møte med Se og Hør deler Koht hvordan hun og kona Pernille Rygg har brukt tiden etter sykdommen. De har malt, plantet og forvandlet bakgården sin i Tønsberg til et mylder av farger, figurer og kreativt kaos. Hun kaller det sin egen lille oase – og samtidig en slags terapi.

Koht beskriver en hverdag hvor hun må ta hensyn til begrensninger, men ikke lar seg styre av dem. For henne er det en seier i seg selv å kunne stå opp, kle på seg en blomstrete kjole og male en vase i en vill farge. Det er hennes måte å si at hun lever – og nyter det.

Den nye hverdagen er et resultat av noe som kunne endt helt annerledes. «Vi skulle jo vært døde begge to,» sier hun ærlig, med et blikk mot Pernille, som også ble alvorlig syk mens Christine lå til behandling. Det var da det virkelig gikk opp for henne hvor maktesløs man kan føle seg som pårørende – og hvor viktig det er å se hverandre i hverdagen.

Nå er det showet «Koht, håp og glede» som står på agendaen – og Koht kunne ikke vært mer klar. Det er første gang på lenge hun skal stå foran et publikum med egne tekster og egne refleksjoner. Ikke for å gjøre narr, men for å bygge bro. For å minne folk om at vi fortsatt er her – sammen.

Ifølge Se og Hør planlegger hun å bruke showet til å takke. Ikke bare venner og familie, men alle de fremmede som sendte brev, blomster og meldinger da hun var på sitt svakeste. For henne var det avgjørende. Nå er det hennes tur til å gi noe tilbake.

Hun håper at det nye showet vil være både befriende og befriende ærlig. Ingen filter. Bare henne, mikrofonen og publikum. Og et rom fullt av farger – enten det er i form av metaforer eller scenografi.

For Christine Koht handler det ikke lenger om å prestere. Det handler om å være til stede. Å gjøre noe sammen. Å feire fellesskapet og det faktum at vi fortsatt er her – med våre skrantende rygger, halvferdige hager og slitne sko.

Og kanskje er det nettopp i det uperfekte at livsgleden bor.