Det er gått over fem år siden Jahn Teigen forlot oss. 24. februar 2020 kom meldingen som fikk et helt land til å stoppe opp: Den folkekjære artisten, med stemmen, humoren og sårbarheten som traff rett i hjertet, var død. For mange var han selve definisjonen på norsk sceneglede, men for noen var han også en nær venn. En av dem var Herodes Falsk – komiker, låtskriver og partner i både galskap og musikk.

Nylig delte Falsk et personlig og varmt tilbakeblikk på Instagram. Med et bilde av en ung Teigen og en tekst fylt av humor, nostalgi og kjærlighet, tar han følgerne med tilbake til starten. Til en tid der verken Jahn eller Herodes visste hva som ventet – bare at de ville skape noe, og helst ha det morsomt mens de gjorde det.

– Jeg minnes ju Jahn og all moro vi hadde, skriver han, og legger til at bildet ble tatt i huset de leide på Spikkestad, sammen med Ottar Olausen – lysmannen til Popol Vuh. Det var der de for første gang skrev en låt sammen. Året var 1975. Tittelen? «PENGESANGEN». Et passende navn, ifølge Falsk, siden de stort sett var blakke og drømte om penger til øl.

Men det var mer enn moro. Det var kreativitet. Et ekte partnerskap i støpeskjeen. Og som Falsk nå avslører, var det faktisk i dette huset, med latter og lav økonomi, at det hele startet.

– Jeg hørte på låta nettopp og det er lett å høre at Jahn var ukomfortabel med å synge på norsk den gangen. Før det – og med Popol Vuh – hadde han kun sunget på engelsk.

Falsk beskriver hvordan de ønsket å ta musikken videre, og at han tok kontakt med Audun Tylden, den legendariske produsenten, for å høre om de kunne få spille inn. Det møtet skulle bli legendarisk – men ikke helt som man kanskje tror.

– Vi fikk beskjed om at Audun var ute til lunsj, men snart ville være tilbake, og at vi kunne vente på kontoret hans, skriver han. Inne på kontoret stod et sjakkbrett, og som to kreative sjeler uten filter, bestemte de seg for å spille – splitter nakne.

Ja, du leste riktig.

– Det var ikke PENGESANGEN som gjorde at vi fikk platekontrakt, men at vi satt splitter nakne på kontoret hans og spilte sjakk da han returnerte. Det ble en latter som varte lenge. Og det ble starten på Teigen synger Falsk.

Den episoden alene sier mye om både Teigen og Falsk. To kunstnere som torde å være seg selv. To venner som visste at det uventede, det rare, det lekne – ofte skaper det største.

Det er også derfor Falsks minneord gjør så sterkt inntrykk. De kommer ikke fra et podium eller en nekrolog. De kommer fra en venn som faktisk var der. Som lo sammen med ham. Som så usikkerheten bak den selvsikre scenepersonligheten. Som hørte på hvordan Jahn nølte med å synge på norsk – og hvordan han likevel gjorde det.

Etter Jahns død har det kommet mange hyllester. Men Falsks historie gir oss noe annet. En påminnelse om at legender ikke blir født som legender. De formes – av feil, av venner, av villigheter til å gjøre det som ikke er trygt. Av et sjakkbrett og et tomt kontor.

– Han lo så lenge og godt at han lot oss lage albumet «Teigen synger Falsk», avslutter han, med det lille gliset man nesten kan høre i teksten.

Og nettopp derfor har historien fått mange til å dele. Fordi den minner oss om hvorfor Jahn Teigen aldri blir glemt. Ikke bare for stemmeprakten, men for hvordan han fikk oss til å føle. Og fordi folk som Herodes Falsk finnes – som fortsatt deler, minner, og lar oss komme litt tettere på.