Sissel Kyrkjebø om den rørende avskjeden.

JULESTJERNA: Sissel Kyrkjebø i Presidentsuiten på Grand Hotel, på KK-shoot med KK. FOTO: Ida Bjørvik

– Da barna var små, feiret vi ofte førjulstiden på ­hotell, sier Sissel Kyrkjebø.

KK møter henne på Grand Hotel i Oslo, der vi har tatt bilder av Sissel til dette intervjuet – i selveste Grand Royal Suite på det ærverdige hotellet. Nå, opp mot jul, kunne det dermed ikke passet bedre:

– Jeg hadde ofte konserter i Oslo før jul, så da flyttet familien inn på Bristol eller Grand, og vi kunne ende opp med å bo der i to uker. Noen ganger hadde vi et lite kjøkken, og jeg hadde ­pakket med rubbel og bit av julepynt og en juleduk, så det skulle føles litt som barna var vant til hjemmefra.

Sissel smiler julevarmt:

– Hver jul må Sarah og ­Ingrid fortsatt innom Bristol og drikke kakao med krem. Ellers får de ikke ekte jule­stemning.

Vokste opp i blokkleilighet

For mange er Sissel ­Kyrkjebø synonymt med ­julen, og platen «Glade jul» fra 1987 hører høytiden til like mye som Jesus i krybben. For Sissel selv er julen å ha besøk av døtrene. Og forberedelsene, de skjer gjerne i siste liten når hun kommer hjem etter sin siste julekonsert. Nå skal det pyntes, hele det 300 kvadratmeter store huset på småbruket ved Randsfjorden.

– Jeg vokste opp i en blokkleilighet, og vi hadde ikke mulighet til å danse rundt juletreet. Men vi pyntet juletreet på lille julaften og spiste pinnekjøtt, og jeg ble med pappa til slakteren for å finne de riktige stykkene. Det er noe med de felles tradisjonene – å pynte treet og lage et pent bord.

– Når du står og dekker bordet, fylles du av julefryd, vekket av minnene fra alle barndommens ­juler?

– Ja! Det er jo det som er det magiske med julen. At hele samfunnet feirer det samme, med tradisjoner som har vart i hundrevis av år.

Sissel har en kokebok etter moren, med oppskrift på peppernøtter. Men blant morens håndskrevne notater og utallige varianter har hun ikke greid å finne den riktige. Den peppernøtten som smakte så inderlig godt av jul. Nå har moren fått demens, og det er for sent å spørre:

– I år har jeg satt meg fore å finne akkurat den rette oppskriften jeg husker fra barndommen, sier Sissel og smiler lurt.

– Så nå må jeg bare bake og smake meg gjennom alle!

Sissel vokste opp som den yngste av tre søsken. Det var ingen foreldre som opptrådte som managere i kulissene, og når hun kom hjem, spurte de verken om repertoar eller hvor mange autografer hun hadde skrevet.

– Nei, nei, nei. Det fantes ikke noe sånt. Foreldrene mine støttet meg alltid, men var veldig forsiktige med å blande seg.

– Hvordan føltes det å være den i familien som hadde fått denne gaven?

– Jeg har aldri tenkt på det.

– Aldri?

– Nei. Det er faktisk sant, fordi det var ikke noen big deal. Mamma spurte: «Hvordan gikk det nå, da?» og jeg svarte: «Det gikk fint», og så gikk jeg og gjorde lekser. Jeg opplevde at det var ganske stille i stormens øye, og de hjemme var upåvirket.

– Du kunne like godt hatt ekstrajobb på ­kiosken?

– Ja, eller spilt håndballkamp. Å synge var min hobby.

Gift ung

Sissel var 24 år da hun giftet seg med den danske artisten Eddie Skoller. Døtrene kom med tre års mellomrom, og familien bosatte seg i ­København. Mens barna var små, hadde de barne­pike, eller «pige i huset», som Sissel kaller det på klingende dansk.

– Om jeg skulle reise, var det godt å vite at ikke Eddie var alene med alt, for han hadde jo sine prosjekter. Og når ungene var med meg på turné, var som oftest barnepiken også med. Det ga kontinuitet for barna, og vi fikk mange gøye reiser sammen.

Sissel lager seg en kopp te mot forkjølelsen som har ridd henne et par dager, og som ikke kunne passet dårligere, med tanke på innspillingen i studio om bare tre timer. Hun forteller om tilbudene hun fikk, om å dra til USA og «bli stor».

– Jeg hadde ikke lyst til at barna skulle ha en mor som bare var på veien. At jeg aldri hadde tid til å være sammen med dem på den måten jeg ønsket å være sammen med dem. Jeg har aldri angret på at jeg takket nei.

Ernsts skjulte side

Sissel møtte juristen Ernst Ravnaas gjennom felles venner. Siden 2013 har de vært gift, og Ernst er involvert i Sissels firma. En dag, etter ti år i lag, sendte Ernst henne plutselig en sms med en lydfil. Sissel var midt i juleturneen og tenkte at hun fikk lytte til meldingen senere. Men Sissels amerikanske pianist hadde også fått filen, og mente Ernst var inne på noe:

– Jeg bare sa: «Hæ?» Det hadde jeg ikke ventet.

Han hadde jo aldri skrevet en låt i sitt liv, og jeg tror han faktisk var like overrasket som meg over låten. Vi endte opp med å spille den inn, og det ble den første vi skrev sammen og begynnelsen på et veldig uventet musikalsk samarbeid. Låten heter «I rest My Eyes», og den norske versjonen: «Jeg venter her». Den er første låt på albumet «5».

I dag er paret aktuell med nok et felles prosjekt – en samling vuggesanger med bånsullene Sissels mor sang for henne, vuggeviser hun selv sang for Sarah og Ingrid, og nye vuggesanger hun og Ernst har skrevet. Bare Sissels stemme, uten instrumenter.

– Det er kanskje litt fallhøyde for helt vanlige foreldre? At ungene sier: «Mamma, du synger ikke så fint. Jeg vil heller høre på damen?»

– Nei, det tror jeg ikke, sier Sissel.

– Alle har en stemme. Du kan være tonedøv, men har likevel en stemme. Og det er den barnet ditt er vant til å høre og elsker!

Tanken på slekters gang har vært en særlig inspirasjon, forteller Sissel.

– Jeg har jo lyst til at mine barnebarn også skal få høre stemmen min når de skal falle i søvn, og jeg vet jo ikke hvor lenge jeg har den, så jeg må gjøre det nå.

VUGGESANG: Sissel Kyrkjebø og mannen Ernst er desember 2015 aktuell med ny vuggesangplate, og tilhørende bok med tekster og anekdoter. FOTO: Kristin Saastad Ravnaas / Bonnier/handout

En gullstrupe. Blir den bare mer gyllen med årene? Eller irrer den, som andre metaller? Sissel forteller at nettopp sopraner er blant dem som må trekke inn årene tidligst:

– Jeg må trene mye mer enn før for å holde stemmen ved like, og jeg skjønner hvorfor mange sopraner gir seg rundt 50. Det er ikke bare resten av kroppen som henger, holdt jeg på å si. Musklene blir slappere, også i stemme­båndene. De blir lengre.

Hun priser sangpedagogen hun har jobbet med siden hun var 20 år:

– Jeg har vært vant til å kunne synge hva som helst, anytime, uten å øve hver dag. Men det kan jeg ikke lenger. Restitusjonen tar lengre tid. Da jeg var ung, kunne jeg fint være på tre–fire middager eller partyer i løpet av helgen. Nå klarer jeg kanskje én i uka.

Etter at Sissel fylte 50 år, kom det også en ny fandenivoldskhet over henne:

– Jeg husker moren min var også litt sånn da hun kom i den alderen. Hun har alltid hatt mye energi, da, men da husker jeg hun trampet litt ­ekstra i klaveret. Ha, ha!

Mistet broren

Sissel, broren og foreldrene skulle komme til å dele et enormt tap. Sissel var 30 år, bodde i Danmark og høygravid da hun fikk telefonen: Broren hennes var død. Hvordan håndterte hun å få en sånn beskjed? Hvordan påvirket det henne?

– Det første jeg tenkte på, var familien. På mamma og pappa og de nærmeste. Og så etter hvert håpet jeg at det nye livet jeg hadde i magen, kanskje ­kunne hjelpe dem gjennom sorgen. Det må være det verste i ens liv, å miste sitt barn.

Hun legger hendene rundt tekoppen.

– Vi var jo ikke en så stor familie, og man blir enda tettere når noe sånt skjer.

Sissel forteller om familiebånd – styrket både av gledelige hendelser og av sorg. I 2016 gikk Sissels far, Erling, bort – 84 år gammel. Han var dement, men døde av kreft. Sissel husker en mann som mot slutten, ridd av sykdom, likevel oppsummerte livet med positivt fortegn:

– Da legen ga ham nyheten om at han hadde kreft, trodde pappa at han var i 40-årene. Da legen minnet ham på at han var blitt 84 år, svarte pappa: «Å, men så har jeg levd et godt og langt liv.»

Det glimter blankt i Sissels øyne:

– Da visste jeg at han i hvert fall ikke var redd for å dø. Det var godt å vite.

Moren fikk demens

Under korona flyttet Sissels mor inn hos henne. Moren var preget av tapet av ektemannen og hadde fått påvist demens. I dag bor moren på et sykehjem i nærheten.

– Hun har pleid å huske meg, men sist gang jeg var der, ble jeg litt usikker. Men det gjør liksom ­ingenting, for hun er den gode, glade og lekne mammaen min, og jeg merker at hun er trygg. Hun elsker musikk, og vi synger mye sammen. Neste gang jeg kommer, kan det godt hende at hun sier med et stort smil og en klem: «Hei, Sissel.»

Sissel forteller om musikkens magi. En kvinne på eldrehjemmet hadde sittet sammensunket i en rullestol med blikket i fanget hver eneste dag. Så, en jul, ble Sissel spurt om hun ville synge en sang på avdelingen?

– Jeg sang «I’m dreaming of a white Christmas», og plutselig rettet damen seg opp og løftet blikket, og sang med på alle versene. Det var helt magisk.

Da døtrene var små, hadde Sissel to gylne stunder – på stellebordet og ved sengekanten. En hellig tid for nærhet og blikkontakt, der sangen knyttet dem sammen.

– Du kan være stresset, men ved et stellebord får du roen og har barnets fulle oppmerksomhet. Og så på sengekanten – å synge og lese for dem, å få den menneskelige stemmen inn i barnerommet og ikke være redd for å bruke den. Det var vakre øyeblikk.

Ingen av døtrene synger profesjonelt, selv om musikk er viktig for dem begge, etter å ha vokst opp med både mor og far i bransjen. Sissel har oppmuntret dem til å finne sin vei:

– Musikk kan være en hobby, og du trenger ikke å ha det som yrke. Men det må de selv finne ut. Jeg synes ikke de skal stresse. Ta den tiden de trenger.

Hemmeligheten bak et langt forhold

For Sissel og Ernst er hemmeligheten å trives sammen i hverdagen. Særlig når man bor på et småbruk langt unna nærmeste nabo. De trenger ikke hele tiden å gjøre noe sammen, det holder å lese hver sin bok, se på hver sin serie – eller en i lag. Ernst er flinkere til å huske bryllupsdagen, men å markere den med romantiske gester er ikke alltid parets sterkeste side:

– Kanskje lager jeg en god middag. Men veldig ofte har jeg jo vært på jobb på bryllupsdagen vår.

– Når har dere bryllupsdag, da?

Sissel drar på det:

– Den 10. august. Eller egentlig den 13. Vi hadde festen den 10., men giftet oss 13.

Hun mener det ligger mye romantikk i overraskelser og at det ikke behøver å være de store tingene. Det handler om det som ligger bak.

– Ernst kan dra meg ut på tur midt på formiddagen, ­fordi han vet at jeg trenger det. Og jeg kan overraske ham med en rett han har snakket om. Når man lærer hverandre å kjenne, og vet hva den andre trenger og liker, skal det ikke så mye til før en hverdag blir noe mer. Jeg elsker hverdager med de plutselige små overraskelsene.

Sissels døtre er i dag 26 og 29 år gamle. Hvordan var det å skulle fortelle dem – for 16 år ­siden – at hun hadde møtt en ny mann? Sissel henter seg påfyll, og rører i teen:

– Altså, nå får du det til å høres ut som at jeg har introdusert en ny mann for mine barn veldig ofte.

Vi forsikrer at vi mente Ernst. Sissel ler.

– Jentene hadde møtt Ernst før, så de skulle få vite at han var min kjæreste og ikke bare en god venn. Men de har alltid likt Ernst. Han er en sånn herlig crazy fyr som alle liker.

Sorgen over Eddie

Julen er en tid for ettertanke. Men også for tomme stoler. Seter som før var fylt med liv og latter. Da døtrenes far gikk bort i 2023, var et dansk nasjonal­ikon sovnet inn. Latteren og spilloppene ­under de grå krøllene hadde stilnet, og aldri mer ­skulle noen høre landeplagen «What did you learn in school today» fra Eddie Skollers munn. Sissel forteller om de to første julene etter at eksmannen gikk bort:

– Vi tok det veldig rolig. Det var jo unntakstilstand, og vi hadde ikke veldig behov for å feire. For meg var det viktig at jentene skulle få bestemme hvordan julen skulle være. Sorgen blir jo ekstra ­tydelig i julen og andre høytider. Alt som minner deg om den som ikke er der mer.

Hun smiler, over minnet av en mann hun delte over ti år av livet med:

– Det var jo en stor sorg for meg også. Det viktigste er at man gir plass til følelsene og aksepterer at sånn har jeg det nå. Også denne julen vil bli ­preget av det. Det er jo ikke sånn at sorg går over etter så og så mange måneder. Julen i fjor var litt lettere, men det er fremdeles vanskelig.

Da Ernst skulle lage elgstek ….

Når julen ringes inn, har Sissel skrellet potetene og dandert pinnekjøttet med persilledusk. Også i det daglige lager hun det meste av maten. En dag kom Ernst hjem med en elgstek, og begynte å koke den i fløte, slik han mente moren hadde gjort. Sissel skjærer en grimase.

– Jeg spurte: «Er du sikker? Det høres ikke riktig ut», og ba ham sjekke med søstrene. Men han sto på sitt. Steken ble jo helt seig, og det samme gjentok seg de neste to søndagene. Jeg bare satt der: «Vet du hva? Neste gang lager jeg steken, for det her gidder jeg ikke.»

Et lignende scenario utspiller seg på julaften. Ernst fra Sørlandet er nemlig vant til trukken torsk – noe som nærmest er å banne i kirken for en vestlending som har håndplukket pinnekjøtt fra barnsben av.

– På det meste har vi hatt tre retter på julaften, for den ene datteren min spiste på et tidspunkt ikke lam, og likte ikke torsk, og spurte om å få et lite stykke indrefilet.

Sissel ler:

– Og mor leverer. Vi har jo bare jul én gang i året!

– Men hvordan det gikk med den elgsteken da du laget den?

Sissel ler:

– Nei, den ble jo betydelig bedre. Selv Ernst måtte krype til korset og innrømme det. Men den smakte fremdeles ikke så godt som morens!

Trening etter 50

Sissel har alltid hatt behov for fysisk aktivitet, helt siden foreldrene tok henne med på fjellturer hver søndag, uansett vær. Sånn sett er hun glad for at hundene drar både henne og Ernst med ut. Hun har et helt kobbel – en omplasseringshund fra Tsjekkia, en lokal fra Søndre Land, og den yngste fra Bergen. Sissels beste trening er å gå tur, i turbukse fra landhandelen, men hun er overrasket over forskjellen på å trene før og etter hun ble 50:

– Når man blir eldre, virker ikke de samme øvelsene. Jeg holder på å finne ut av balansen, samtidig som jeg ikke vil at det skal styre livet mitt. Men det var verst med en gang, da jeg plutselig merket: «Oi, guri, nå har kroppen forandret seg totalt.»

– Du mener når jakken ikke lenger passer over ryggen? Hehe.

– Ja! Men det er jo naturlig. En dansk sangerinne i 60-årene sa: «Sissel, ta det rolig. Om ti–femten år får du kroppen din tilbake. Og da er den helt ­fantastisk.» Og jeg sa bare: ­«Ti–femten år? Skal jeg holde på med dette i ti–femten år?» Men nå nærmer jeg meg kanskje de årene.

SO RO: Sissel og mannen Ernst er aktuell med et vuggesang-prosjekt, som hun håper skal oppmuntre foreldre til å synge for barna. – Og om noen ikke vil synge selv, kan de sette på musikken min. Da er det i hvert fall én stemme i rommet. FOTO: Ida Bjørvik

Bonusbestemor

Ernst har sluttet som advokat, men er ikke av typen som bare stuller i hagen. Han har flere styreverv, og er nå også musikalsk bidragsyter. Sissel føler seg heldig som får være bonusbestemor til hans barnebarn, i alderen null år til konfirmant:

– Jeg har jo fått litt tjuvstart med barnebarna hans. Jeg gleder meg til jentene mine kanskje får barn, men det må de ta i sitt tempo. Jeg fikk jo barn ganske tidlig, sett med dagens øyne, så de har god tid.

Om vennene skal ha tak i Sissel, nytter det ikke med Facebook. En god, gammeldags sms må til. Hun har snakket med døtrene om det å dele for mye på sosiale medier:

– Jeg har aldri prøvd å være en hipp mor. Det er ikke meg, og det har jeg alltid følt jentene har akseptert meg for. De har aldri ønsket at jeg skulle være en annen.

– Livet ditt er vel ganske «hipt» i forhold til mange andres? Kanskje du er hippere enn du tror?

Sissel ser ut som hun ufrivillig holder muligheten åpen:

– Ja, men Ingrid og Sarah har aldri gått rundt og fortalt hvem foreldrene er. De har vært bevisste på at vennene skal se dem for hvem de er. Da vi flyttet til Norge og de hadde venner med hjem, sto jeg på kjøkkenet, og da var det en som sa: «Jeg synes liksom jeg har sett moren din før.»

Som kjent person er hun oppmerksom på hvilke intensjoner nye bekjentskaper kan ha? Sissel rister på hodet:

– Jeg har hatt mine nærmeste venner og kolleger i mange år, og er en veldig privat person. Om jeg hadde vært 16 år i dag, ville jeg nok måttet for­holde meg til sosiale medier på en annen måte, og kanskje vært mer offentlig. Men jeg vet ikke.

Den hemmelige drømmen

Når du leser dette, er Sissel i innspurten med julekonsertene i Oslo, Bergen og Kvinesdal – i tillegg til ti konserter i Sverige og Danmark. Da vi spør om hun har noe ugjort, på den såkalte bucket-listen, trekker Sissel frem mål som ligger milevis fra de internasjonale scenene:

– Jeg drømmer om å sove en natt ute i hengekøye. Det har jeg aldri gjort. Og det skal ikke regne. Eller … kanskje det må regne. Eg e jo fra Bergen. Jeg må bare ha utstyr til det!

– Har du to trær som egner seg, på gården, muligens?

– Nei, og jeg vil lenger av gårde. Jeg har venninner som sover alene ute i skauen, med fiskestang og bål. Men jeg er jo litt mørkeredd, så kanskje jeg kunne bli med noen som har gått opp løypa litt før meg.

Sissel forteller om da hun og tre venninner gikk til gapahuken Ørnereiret i Sogn. Sissel med tre hunder på smale stier.

– Da vi kom opp, var vi helt utslitte.

Hun tar seg i det:

– Eller, vi var to som var veldig slitne og to som spratt opp. Men på toppen hadde noen tatt med andeconfit og bobler, og vi bare satt og så utover fjell og fjorder. Gode venninner og fjelltur – jeg tror ikke det finnes noe bedre!

Den siste stunden med pappa

Sissel forteller om valpen hun hadde kjøpt bak ryggen til Ernst, som hun tenkte kunne holde moren i gang mens faren var syk. Sissels plan var å hente den i Drangedal etter besøket hos Ernsts ­familie på Sørlandet. «Du, Ernst», sa hun da de satte seg i bilen. «Vi kunne ikke kjøre om Drangedal?»

– «Jo da», sa Ernst, snill som han er. «Det er jo en omvei, men hvorfor skal vi til Drangedal?» Så jeg sa noe vagt om at jeg skulle se på en hund. Og underveis måtte jeg fortelle at jeg har kjøpt valpen. Men Ernst er jo sporty, og er med på mine crazy påfunn. Og nurket ble til stor glede for mamma.

Sissel satt ved farens seng da han lå på det siste. Ut fra hennes erfaring, hva snakker man om i en slik stund? Om ting man aldri fikk gjort, eller sagt?

– Nei. Det er ikke de store tingene vi snakket om. Vi var bare der, og hundevalpen vi nettopp hadde hentet, krøp opp og la seg i pappas seng, og aller helst ville hun ligge der helt inntil øret og ­halsen. Hun ble liggende der i timevis.

Sissel peker på området på halsen, det varme ­stedet der livspulsen kan kjennes så bankende klart.

– Den lå der helt rolig, akkurat som om den skjønte at det var noe. Det var jo en valp, som skulle hoppet og sprettet og tisset overalt. Men den bare lå helt stille.

– Døde altfor tidlig

Farens død satte i gang noe i Sissel. På en måte var det naturlig, for han var en mann som hadde levd et langt og rikt liv:

– Samtidig hadde jeg jo opplevd at min bror gikk bort så ung og så fort. Jeg tenkte veldig mye på det i tiden etter, og kan ta meg selv i å tenke på det ennå. At jeg må bruke dagen, og gjøre de tingene jeg har lyst til.

– Å ha eldre foreldre, hvordan føles det å være …

– Next in line?

Sissel smiler.

– Nei, altså, man vet jo at man naturlig er nestemann ut når de faller fra. Men en god venn av meg døde så altfor tidlig, og det fikk meg til å tenke at jeg er nødt til å nyte hver dag. Jeg kan ikke vente på at timingen skal være riktig, eller ­tenke på hva andre vil si og mene. Jeg må gjøre det jeg brenner for, og jeg må gjøre det nå.

– Og hva har du aller mest lyst til?

– Nå har jeg aller mest lyst til å bli frisk, sier ­Sissel, og konkluderer med at hun nok må avlyse dagens innspilling.

Hun ser ut av vinduet på Grand, mot Karl ­Johan, der en ensom trompetist spiller på et gatehjørne. Der julelysene snart skal spennes over travle gater, tenne glede i barneøyne og kaste skimrende håp over folk som protesterer mot krigen i Ukraina og for fred i Gaza.

– Jeg føler meg så heldig som fremdeles får lov til å ha det som jobb å synge for folk sammen med topp musikere. Det er jo livsbekreftende i seg selv. Og det å kunne bo på landet, i frisk luft …

Sissel smiler.

– De vendingene livet tar. Noen ganger kunne man selvsagt ønske at de ikke var der. Men det er jo sånn det er.