Dagbladet møter Annette Amlien hjemme på Eina i Vestre Toten kommune i Innlandet. 

For en måned siden tok hun og familien et siste farvel med Emil.

– Han var en ekte kriger, sier Annette. 

Halvåret familien har lagt bak seg beskriver hun som en vond, men samtidig fin tid. 

– Det gjør godt å tenke på Emil. Og det gjør godt å fortelle hva som skjedde, selv om det er vondt, sier hun. 

Tidligere har Annette fortalt sin historie til Oppland Arbeiderblad.

Skrur man tida ett år tilbake, var Annette, Lars Morten og deres tre barn travelt opptatt med å flytte inn i et nytt hus som ligger på et høydedrag med utsikt over Einafjorden. 

– Det var et kaos. Men også et deilig kaos. Det var armer og bein overalt, men vi fikk flyttet inn tre dager før jul, sier Annette.  

På samme tid finner hun ut at hun er gravid for andre gang. Familien skal øke fra fem til seks. Storebroren på to år er spesielt spent på hva det vil si å få et småsøsken. 

I februar er Annette inne til en ordinær kontroll. På ultralyden avdekkes det at barnet i magen hennes «har et bitte lite vekstavvik».

Hun settes opp til en kontrolltime to uker seinere. 

– Da var beskjeden at veksten hadde flatet helt ut, sier Annette, som blir sendt direkte videre for nærmere oppfølging på Rikshospitalet i Oslo. 

Det blir gjort flere undersøkelser underveis for å finne årsaken. Bortsett fra lite vekst, blir det ikke funnet noe konkret. Det landes på at årsaken muligens skyldes en svikt i morkaken. 

Barnet skal holdes i Annettes mage så lenge det har det bra der.

Emil blir født

Hun følges opp med jevnlige kontroller, og reiser ofte mellom Eina og Rikshospitalet. 

I påsken, i svangerskapsuke 28, avgjør legene at barnet må tas ut med keisersnitt. 

Barnet, som familien inntil da har trodd er ei jente, viser seg å være en gutt. Etter få dager får han navnet Emil. 

– Emil var veldig sterk, og han var veldig glad i å ha en hånd å holde i. Da roet han seg veldig fort. Noen ganger klemte han så hardt at jeg mistet følelsen i fingertuppen, sier Annette og smiler. 

Barn som fødes før svangerskapsuke 37, regnes som premature. 

For Emils del betyr det at han legges inn på nyfødtintensiven på Rikshospitalet, der han får hjelp til å puste, spise og holde varmen.

– Han veide bare 533 gram, omtrent halvparten av det han skulle veie. Siden han kom seg helt til uke 28, var han godt utviklet. Derfor kunne størrelsen hans «lure» litt, slik at det ikke var så lett å vite hva som var «normalt» for Emil, sier Annette.

Hun tar en pause. Trekker pusten, smiler.

– Jeg husker godt første gangen jeg så Emil. Hvor trangt det var da de trillet opp senga jeg lå i. Emil lå i en av kuvøsene på avdelinga, inne i en slags plastpose som skulle hjelpe ham å holde varmen, sier Annette og fortsetter:

– Det var veldig godt å se ham. At han levde og hadde det bra. Samtidig var det veldig vanskelig. 

Det er særlig tøft å ikke kunne holde barnet sitt inntil seg, og å ikke kunne ha ham i nærheten til alle døgnets tider, forteller Annette. 

– Jeg var jo bare «på besøk» hos babyen min. Den eneste nærheten vi fikk i starten var å holde en stødig hånd over ham.

«Superhelt»

Legene hadde forespeilet familien tre uker på Rikshospitalet før de skulle overflyttes til Lillehammer lokalsykehus.

– Han var liten, men frisk og fin da han kom til. Han trengte hjelp til å puste, men de tenkte jo at han kom til å utvikle seg normalt, sier Annette.

Mens Emil er på nyfødtintensiven, bor Annette på foreldreovernattingen, like ved sykehuset. 

Lars Morten pendler mye fram og tilbake mellom Eina og Rikshospitalet, og prøver å få hverdagen til å gå rundt hjemme med et nytt hus og tre unger som også trenger oppfølging. 

Familien rundt stiller opp, noe Annette beskriver som «en enorm støtte».

På Rikshospitalet får Annette se Emil så mye hun vil, og hun får tid til å komme seg etter fødselen. Samtidig får hun oppfølging av ansatte ved sykehuset.  

Prematur fødsel

• Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. 
• Alle barn født før svangerskapsuke 37 betegnes som premature. 
• Premature deles gjerne inn etter varighet av svangerskapet, og barn som fødes før 28 uker omtales som ekstremt prematur, fra 28 til 31 uker som veldig prematur, over 31 uker som moderat prematur og fra 34 til 36 uker som seint prematur.
• En prematur fødsel starter med premature rier. Ofte vet man ikke årsaken, men riene kan noen ganger skyldes at «vannet går».
• Det kan også være at fødselen blir prematur fordi den må settes i gang (eller det må tas keisersnitt) på grunn av sykdom hos mor (for eksempel svangerskapsforgiftning), eller at barnet vokser dårlig eller på annen måte viser tegn på sykdom.
• Barn som fødes for tidlig, er ikke fullt utviklet og kan ha behov for ekstra hjelp den første tida. Graden av umodenhet, eller hvor mye for tidlig barnet er født, er svært avgjørende for det medisinske forløpet. 
• De aller mest umodne barna kan trenge intensiv hjelp med livsviktige funksjoner (for eksempel pustemaskin og næring direkte i blodet) i lang tid etter fødsel, mens barn som fødes bare noen få uker før tida kan trenge hjelp til å holde seg varme og ta til seg næring. 

I møte med det som kommer, beskrives Emil av moren som «en superhelt».

– Det var alltid noe som dukket opp, en evig berg-og-dalbane, med vonde, men også fine ting som skjedde, forteller Annette som beskriver følelsen av ett skritt fram og to tilbake, eller motsatt.

– Det var mitt verste mareritt, og aldri noe jeg kommer til å glemme. Man tror ikke at det skal ramme en selv. Men det gjorde det.

Blikket

I løpet av de kommende månedene kjemper Emil seg gjennom små og større tilbakesteg. Blant annet må han gjennom flere operasjoner. Det er særlig tarmene og lungene han sliter med. 

– De vondeste øyeblikkene er når man ser at barnet sitt har det vondt og sliter, forteller Annette. 

Hun finner en trygghet i at Emil hele veien blir godt ivaretatt, og sier at det var flere av sykepleierne han knytter seg til. Etter hvert får Emil sitt eget rom. 

Annette synes det gjør godt å se når storebrødrene kommer på besøk. 

– Når Emil hørte en stemme han kjente igjen, ble han som regel rolig. Han åpnet øynene og fulgte med. Det var så tydelig at han kjente igjen stemmene deres, sier hun. 

Det er særlig et øyeblikk som har brent seg fast. Den dagen Annette fikk trille Emil i barnevogna ut av avdelinga og ut på gangen.

– Det var meg, mormora og to sykepleiere på slep, som måtte hjelpe oss med oksygenflaskene. Men det var en tur ut, en tur i vogna. Det var også den første turen utenfor rommet hans som ikke gikk til en operasjonssal. 

Planen er å gjennomføre flere slike trilleturer.

Slik blir det ikke. 

Én dag av gangen

I september får Emil en infeksjon som påvirker hjertet og pusten hans. Han må tilbake på respirator, noe som også innebærer høye doser med beroligende medisin. 

– Vi hadde fortsatt et håp om at han skulle komme seg gjennom dette også, akkurat som han hadde gjort tidligere, sier Annette. 

Men denne gangen begynner de å se mer og mer vonde tegn, at Emil ikke kommer seg igjen. Han trenger mer hjelp for å i det hele tatt ha det litt bra, forteller hun. 

Herfra tar familien og Annette én dag av gangen. Legene og sykepleierne følger med på hvordan Emils tilstand utvikler seg. 

Annette beskriver denne perioden som «veldig brutal». Hun ser at Emil har det vondt. 

I oktober blir det bestemt at behandlingen avsluttes, og at man skal gå over til palliativ behandling.

– Det var helt grusomt for oss. Men jeg klarte ikke å tenke noe annet enn at det beste for ham er rett og slett å få slippe. Ikke pushe ham gjennom operasjoner eller flere runder med det han allerede har vært gjennom. Vi var veldig enige, både jeg og Lars, og legene, forteller Annette. 

17. oktober 2025 sovner Emil stille inn i Annettes armer med hele familien samlet rundt seg på Rikshospitalet, seks måneder gammel. 

Nåtida

En måned seinere er Annette tydelig på at det er de gode minnene med Emil hun ser tilbake på.

– Det er de øyeblikkene der han hadde det fint, der jeg merket at han ikke hadde plager. Da jeg holdt ham på fanget og merket at han ble helt rolig. Han var veldig glad i kos og å være på fanget.

Familien prater mye om Emil, og tenner et lys for ham hver dag. 

– Jeg tenker mye på hva som kunne ha skjedd hvis det ikke hadde blitt oppdaget på den ordinære ultralyden, for jeg merket jo ingenting. Men jeg prøver heller å fokusere på at jeg fikk et helt halvt år sammen med ham, sier Annette. 

– Det betyr alt.