Han har vært en tydelig stemme i bybildet i flere tiår, kjent for sitt lune smil og ekte engasjement. Men bak det varme blikket har det også vært tunge stunder. Nå forteller Fabian Stang ærlig om sitt livs tøffeste periode – og det han deler, får mange til å stoppe opp.

70-årsdagen kom, men ble ikke slik han hadde sett for seg. Bruddet med kona hadde allerede ført til at han måtte flytte. Ikke inn i et nytt liv – men inn i en stillhet han ikke hadde valgt selv. Plutselig var han alene i leiligheten med utsikt over Frognerparken, omgitt av minner, men også tomrom.

Han sier det ikke for å skape overskrifter, men fordi det ble for tungt å bære i stillhet. I et åpent intervju med Klikk, setter han nå ord på det mange går gjennom – men få våger å si høyt.

– Jeg hadde en depresjon, og så medisinerte jeg den med vin.

Det var ikke festing, sier han – bare en måte å holde følelsene på avstand. Smerten ble for intens, og vinflasken ble en midlertidig løsning.

– Ikke fordi jeg festet, men fordi jeg ikke orket å føle på det.

Men det hjalp ikke. Ikke på ordentlig. Til slutt ble han innlagt på Diakonhjemmet og sendt videre til rehabilitering. Nå har han valgt å ta en pause fra alkoholen – og kjenner allerede forskjellen.

– Kanskje blir det et hvitt år, kanskje ikke. Men jeg kjenner at psyken er mer stabil uten.

Fabian har kjent på psykiske svingninger siden 20-årene. Men denne gangen ble det ekstra tungt – fordi han også følte han måtte skjule det.

– Å være både syk og late som du er frisk, det er slitsomt.

Derfor valgte han å fortelle. For sin egen del – og for andres.

– Jeg valgte å snakke om det fordi jeg vet at mange sliter. Det gir mening hvis noen føler seg mindre alene.

Han deler også tanker om barndommen, og hvordan fraværet av foreldrene preget ham. Moren, Wenche Foss, var en av Norges mest folkekjære skuespillere – men ikke alltid til stede.

– Jeg var nok ganske ensom som barn. Mor og far var mye bortreist. Jeg savnet dem.

Nå fyller han dagene med små prosjekter. Han hjelper dem som ikke har råd til advokat, han har meldt seg som besøksvenn – og finner trøst i hverdagsrutiner og turene med hunden Bølla.

Drømmene hans har også forandret seg med årene. Han søker ikke lenger etter det store – men det ekte.

– Jeg drømmer ikke om store ting. Bare en kopp kaffe på sengen fra noen man liker, en tur med Bølla, god mat, kanskje en prat. Det holder, det.

Og innerst inne, håper han fortsatt på kjærligheten.

– Det fineste noen kan si til deg, er jo «jeg elsker deg». Og jeg håper fremtiden fortsatt kan ha rom for litt kjærlighet.

Fabian Stang viser at det å være åpen ikke er et svakhetstegn – men kanskje det modigste man kan gjøre. I intervjuet med Klikk deler han sin egen historie for at andre skal føle seg litt mindre alene. Og nettopp derfor treffer det så sterkt.

Del gjerne videre – for dette er en påminnelse mange trenger akkurat nå