Det som skulle være en av livets største dager, endte i et mareritt for 23 år gamle Shelly Cawley. Hun ble fraktet akutt til keisersnitt etter sterke smerter, og datteren Rylan kom til verden frisk og velskapt. Men bare timer senere lå Shelly livløs – fanget i en dyp koma.
Familien forberedte seg på det verste. Legene sa at hun kanskje ikke ville overleve natten. Men midt i fortvilelsen fikk en sykepleier en idé som skulle bli helt avgjørende.
Shelly hadde hatt kraftig hodepine i flere dager. Da tilstanden forverret seg, ble hun kjørt til sykehus der legene fant en blodpropp i benet. Den utløste en livstruende komplikasjon under keisersnittet. Datteren overlevde – men Shelly gikk inn i koma.
Ektemannen Jeremy beskriver øyeblikket som det verste han noen gang har opplevd. I intervjuer har han ifølge USA Today sagt:
– «Tanken på å gå fra den aller største følelsen av å få barnet vårt… til det neste øyeblikket, der jeg tror jeg sier farvel til kona mi – jeg var lammet.»
Han sto alene med en nyfødt datter, mens kona kjempet for livet på intensiven.
I flere dager prøvde både familie og helsepersonell alt de kunne for å vekke Shelly. Ingenting virket. Maskinene viste at kroppen hennes var i ferd med å gi opp.
Legene tok Jeremy til side og fortalte at han måtte være forberedt på at hun ikke ville klare seg gjennom natten.
Nå sto Jeremy midt i sin egen verste frykt.
Sykepleierens idé som ga håp
På nattevakt var det sykepleieren Ashley Manus som til slutt kom på noe ingen hadde prøvd. Hun visste hvor sterk hud-mot-hud-kontakt er for nyfødte – men hva om det også kunne nå en mor som er bevisstløs?
Rylan ble lagt på Shellys bryst. Den lille jenta sovnet først rolig mot mammaens hud. Men da sykepleierne forsiktig fikk henne til å gråte, skjedde det utrolige: Shellys puls begynte å stige. Oksygenmetningen økte. Hele kroppen reagerte.
Legene mener at babygråten kan ha nådd Shelly på et underbevisst nivå og gitt henne styrke til å kjempe videre.
«Hennes gråt ga meg noe å kjempe for»
Da Shelly senere våknet, husket hun fragmenter av øyeblikket. Hun har selv fortalt:
– «Hennes gråt ga meg noe å kjempe for.»
Senere fortalte hun også:
– «Jeg husker at jeg så på Rylans ansikt og tenkte at hun var verdens vakreste baby. Det føltes som vi fikk en helt spesiell forbindelse etter alt som skjedde.»
Det tok tid før hun kom seg, men mot alle odds ble hun gradvis sterkere.
Et år senere: et mirakel
Flere uker etter hendelsen kunne Shelly endelig reise hjem til familien. Ett år senere la hun ut et bilde av seg selv og datteren – begge smilende og friske. Til innlegget skrev hun:
– «For en forskjell ett år gjør! Vi er så takknemlige for mirakelet som forandret livene våre til det bedre.»
Historien går nå verden rundt som et eksempel på hvor sterk kjærlighet – og et lite barns gråt – kan være. Ikke minst viser den hvor avgjørende gode helsearbeidere kan være når alt står på spill.
