Camilla fikk virkelig se hva mannen hennes var laget av da hun fikk den skumle diagnosen brystkreft.

– Hva betyr det for deg å bli kåret til «Årets forbilde»?

– Det var utrolig fint! Jeg trodde først jeg skulle dele ut prisen, men da jeg leste en gang til, så jeg at det faktisk var jeg som fikk den.

Handballspiller Camilla Herrem har det siste halve året måttet forholde seg til en helt annen hverdag enn før. Plutselig satt det noen andre enn hun selv i førersetet, og om det er noe hardt å si at det var døden som kjørte, så sto den i hvert fall og banket på og ville inn. Å få diagnosen brystkreft kan gi den følelsen..

Hennes fristed i alt dette ble treningen. Der hadde hun fortsatt kontrollen.

– Jeg har aldri helt brydd meg om hvordan jeg fremstår. Det viktigste for meg har uansett vært å være ærlig om både oppturer og nedturer. Det er viktig å vise at livet ikke er perfekt hele tiden, sier hun, og fortsetter:

– Den mentale biten har hatt mye å si. Hvis jeg hadde lagt meg ned og latt de vonde tankene ta over, er jeg sikker på at jeg hadde merket det fysiske også. I stedet har jeg etter kurene prøvd å komme meg ut og gå en tur – både for å få litt luft, men også for å få kroppen i gang.

For Camilla handlet det derfor om å gjøre noe annet enn å sette seg ned og tenke på hver minste ting som kan gå galt.

– Jeg har vært heldig med mye, jeg har kunnet gå på trening, og har kunnet gjøre alt jeg har pleid å gjøre. Har prøvd å holde hverdagen så normal som mulig.

Kastet parykken

– Var det et bevisst valg ikke å bruke parykk?

– Nei, absolutt ikke. Jeg kjøpte faktisk to parykker – én til hverdagsbruk og én til trening. Jeg hadde ikke tenkt å gå uten parykk. Men da jeg prøvde dem første gang, hadde jeg jo fortsatt mitt eget hår, så da jeg begynte å bruke dem, kjentes det annerledes. Jeg syntes de var fine, men det ble nesten mer stress enn noe annet. Det var liksom sånn: Sitter den ordentlig? Må jeg rette på den? Sklir den opp? Jeg brukte mye energi på å passe på hvordan det så ut, forteller hun.

Så kom dagen da hun igjen skulle spille kamp, men nå var ting litt annerledes. Camilla var fortsatt Camilla, men kroppen var mer herjet, og hun kom jo ut på banen med helt ny sveis. Det var som å rive av et plaster, forteller hun.

– Følte du at folk så annerledes på deg?

– Nei, egentlig ikke. Når jeg først var kommet ut på banen, var alt greit. Jeg tror bare det var så mye forventning som var bygd opp på forhånd – om hvordan folk kom til å reagere. Mediene var også der. Jeg visste jo at mange skulle komme på den kampen, og det ble mye styr ut av det. Kanskje tenkte jeg mer over det enn det andre gjorde.

– Hvordan opplevde du forholdet til kroppen din i den perioden?

– Man har ikke helt kontroll, men jeg følte at jeg tok tilbake mye av den, og det var en god følelse. Det vanskeligste var å venne seg til håret, fordi det er så synlig – både for meg selv, for folk rundt meg og for ungene. Det var en spesiell greie, men jo mer vant jeg ble til det, desto mindre brydde jeg meg. Til slutt var det bare deilig å slippe å gjemme det bort.

På handel

Det gikk bare en uke fra hun fikk kreftbeskjeden til hun var i gang med behandlingen.

– Jeg ville ut og gå tur og få luft etterpå. Jeg gikk kanskje i halvannen time, fikk snakket med folk og tenkt på andre ting.

Hun opplever at folk rundt henne har kunnet komme til henne og spørre om det de lurer på. Hun har fortalt dem at det ikke finnes noen dumme spørsmål, men at det ikke er alt hun kan svare på. Hun mener at det er helt naturlig å være nysgjerrig.

Også eldstesønnen Theo har vært flink til å være nysgjerrig og har lurt på hvordan håret til mamma kommer til å se ut når det vokser ut.

– Han har taklet det utrolig bra, understreker Camilla.

– I starten tror jeg ikke helt han skjønte hva det var. Vi gikk ikke inn i alle detaljer rundt sykdommen. Jeg tror nok også det har hjulpet veldig at han hele tiden har sett at jeg er meg selv, bare uten hår.

Camilla er en travel dame som er vant til å ha flere baller i luften samtidig. Hvis man trodde man skulle møte en skadeskutt venstreving, må man tro om igjen. Da KK slår på tråden for en prat med 39-åringen, er hun ute og handler klær til barna. Det går fint – hun er en av dem som klarer å gjøre flere ting på en gang.

– Hvordan opplever du det å tørre å vise svakhet og sårbarhet som kvinne i en sterk posisjon? Har det påvirket deg på noen måte?

«Er du medlem hos oss?» hører vi i bakgrunnen.

– Nei, altså, for min del var spørsmålet i starten om hva jeg skulle gjøre når dette ble kjent, sier Camilla.

«Vil du ha pose?» «Nei, det går bra.»

– Jeg skal bare betale noe, sier hun i telefonen og ler en trillende latter.

Noen sekunder senere tar hun opp tråden der hun slapp:

– Jeg vinglet litt når det gjaldt hvordan dette skulle komme ut. Jeg visste jo at folk ville begynne å legge merke til det mot slutten av sommeren.

Var redd

Hun har fortalt det flere ganger før – til TV 2, Aftenposten og sikkert til mange venner og bekjente. Det var helt surrealistisk. Hele Medie-Norge, og trolig flere medier i utlandet, fikk hakeslipp da Camilla Herrem, med tårer i øynene, delte på Instagram at hun hadde fått kreft.

Hvert år får nesten 40 000 mennesker i Norge en form for kreftdiagnose, rundt 4000 av disse tilfellene er brystkreft. Camilla Herrem ble en del av den statistikken i sommer. Hadde det vært for noen år tilbake, vet man ikke hvordan det ville gått. Men forskning på brystkreft og gode screening-programmer har ført til at omtrent 90 prosent av de som rammes av sykdommen, fortsatt lever fem år etter at kreften oppdages.

Camilla visste ikke hvordan hun kom til å ha det under behandlingen, eller hvordan det kom til å føles å barbere av seg håret – eller når hun neste gang kom til å sette ballen i mål under en håndballkamp. Hun visste bare at hun var redd, men klar for å kjempe. Det var dessuten viktig for henne å fortelle det selv.

– I etterkant har jeg tenkt på at brystkreft rammer så utrolig mange, og at flere sikkert kan kjenne seg igjen i det jeg beskriver.

– Har du vært sint?

– Nei, hva skal jeg si? Jeg har kanskje vært mer redd enn sint. Jeg ble jo sint da jeg hørte det, fordi det egentlig ikke var i mine tanker. Jeg trengte en plan for hva som skulle skje, men samtidig måtte jeg håndtere ventetiden, og det var ubehagelig. Man venter på svar her, og man venter på svar der. Man føler ikke helt at man greier å puste før man har fått alt av svar, og det får man jo ikke på en dag, sier hun.

Holdt på å kaste opp

Det sies at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Det ikke like mange vet, er at det også trengs en landsby for å bekjempe kreft. Et enormt apparat settes i gang idet en kreftprøve viser seg å være positiv. Camilla berømmer alle som har stått på den andre siden og tatt imot henne – de som har tatt biopsier, blodprøver, CT- og MR-bilder, satt kanyler til cellegift, og mange, mange flere. Hun kaller dem rett og slett magiske.

Hun fikk vite at hun hadde kreft på en fredag. Fem dager senere skulle hun tilbake til legen for å få vite om kreften hadde spredd seg. Med i bilen til legetimen den dagen hadde Camilla med seg flere å lene seg på. Ektemannen Steffen, moren og søsteren. Det var tydelig at de siste dagers usikkerhet hadde påvirket dem også:

– Man kunne kjenne anspentheten i bilen på vei dit. Vi prøvde å snakke litt, men så forsvant alle tilbake i sine egne tanker. Det var bare en helt merkelig stemning. Da legen kom inn i rommet, prøvde alle å lese av uttrykket hans om det kunne fortelle noe, men han fortalte med en gang hvordan situasjonen var. Og da kjente jeg, og sikkert de andre også at vi greide å puste igjen.

Selv om kreften heldigvis ikke hadde spredd seg, viste det seg fort at det likevel ble ganske omfattende med alt som nå skulle settes i gang.

– Det var jo en fulltidsjobb. Jeg holdt på å kaste opp av alle de der Helsenorge-meldingene som kom opp hele tiden. Det kom jo liksom bare «ding, ding, ding, ding», så jeg følte at det var steder jeg skulle være hele tiden. En prøve her, andre der, og så skal du ta en CT her, og så skal du ta en MR der, og så skal du inn der og ha cellegift. Det var så mye hele tiden.

Hun ble rett og slett overveldet, for Camilla hadde ikke hatt peiling på at det var sånn det var. Hun følte at det eneste hun gjorde i begynnelsen, var å dra fra avtale til avtale.

Den røde djevel

Cellegiften hun ble satt på til å begynne med, er kjent for å være en av de tøffeste. Mange kaller den for «red devil», fordi giften som sprøytes rolig inn i blodårene, er rød som frostvæske, mens bivirkningene kan være veldig sterke. Men for Camilla gikk det overraskende bra.

– Jeg kjente jo at jeg var ganske uggen den første dagen etter behandling. Ellers vil jeg si at det gikk ganske fint. Men jeg merket jo forskjellen når jeg startet på den som var mildere – at den første var mye tyngre enn jeg trodde, sier hun, og fortsetter:

– Men jeg tror at jeg overbeviste meg selv om at dette ville gå bra. Bare jeg fikk komme meg ut, fikk luft, trent og holdt meg i aktivitet, så ville det gå bra. Jeg hadde forestilt meg at jeg kom til å bli skikkelig dårlig, for det var mine tanker om cellegift. Siden ingen jeg står nær, har hatt dette, har jeg ikke fått sett det på nært hold. Men alle reagerer forskjellig, og jeg kan bare snakke for meg selv. Det er viktig å huske at man ikke kan sammenligne seg med andre selv om man har samme type kreft.

Hver kvinne er unik, og hver behandling må derfor også være det – det var hovedbudskapet under årets Rosa sløyfe-aksjon. Over hele landet ble brystkreftsaken markert i rosa. Også på Sola, i håndballhallen der Camilla spiller. Hun har nok fått kjenne ekstra på hvor viktig det er at det finnes et sikkerhetsnett i form av leger og helsevesen som har kunnskap og midler til å utrede og gi hver enkelt brystkreftpasient den behandling som passer vedkommende best. Derfor har Camilla valgt å donere sine prispenger til Brystkreftforeningen.

Sterkere psykisk 

– Har du spekulert noen gang på hvorfor akkurat du fikk kreft?

– Man kan jo spekulere seg i hjel hvis man begynner i den gata, liksom. Men jeg tror bare at man er uheldig, rett og slett. Jeg har alltid vært godt trent og har alltid gjort alt jeg skulle ha gjort, sier hun og tenker seg litt om, før hun legger til:

– Noen ganger skjer det bare, man har jo ingen kontroll over det. Så da ble det bare sånn. Jeg prøver å ikke fokusere så mye på de tingene der, for det kan jeg ikke gjøre noe med. Nå er kreften der, og da må man bare rette oppmerksomheten mot det man kan gjøre for å få det vekk, sier hun og puster ut.

Og akkurat der har nok Camilla gjort seg selv en tjeneste, for hun har ikke latt kontrollbehovet sitte i førersetet gjennom behandlingen. Hun har forholdt seg til hva legene har sagt, ikke internett. Hun vet nemlig at legene har sett hennes sykdomstilfelle mange, mange ganger, og vet hva som må gjøres.

– Jeg tror at hvis man først begynner å søke, så googler man seg til slutt inn i et svart hull, og det tror jeg bare tar knekken på psyken. Da begynner man å overtenke. Dit har ikke jeg lyst til å komme.

– Hvis du kan trekke noe positivt ut av denne tiden, hva føler du at du har lært?

– Jeg tror nok at jeg har lært litt om hvor fort ting kan snu – og hvordan man skal takle det man står i der og da. Og at jeg nok har en bedre psyke enn det jeg kanskje hadde trodd. Jeg har jo alltid visst på banen at jeg er mentalt god, men dette er noe helt annet. Så jeg var litt spent på hvordan jeg kom til å takle dette her. Jeg fikk jo lov til å spille håndball igjen, noe som hjelper på psyken min. Jeg tror også at jeg har lært å tørre å stå i det man må stå i, være rakrygget i sykdommen. Jeg hadde ikke lyst til å gjemme meg, jeg ville være ute og vise at akkurat nå er det sånn det er, for de fleste vet jo hva jeg går gjennom, sier hun, og legger til:

– Så om jeg får lov til å si det selv, er jeg litt imponert over hvordan jeg har greid å stå i det psykisk. Jeg vet at det er mange som går gjennom det samme, og derfor er det godt å ha en stemme som kanskje kan sette litt ord på hvordan det faktisk er.

«Hele tiden har han sett meg»

Camilla vet hvor viktig støtteapparatet rundt henne har vært. Hun forteller at familien og vennene hennes har stått støtt ved hennes side gjennom alt.

– Jeg hadde ikke klart noe uten den hjelpen og støtten jeg har fått fra dem, sier hun.

Camilla og Steffen har vært kjærester i nesten 20 år og giftet seg i 2013. Han er også treneren hennes, og de har to gutter sammen.

– Han har vært en trygghet oppi alt dette. En støtte som jeg …

Hun tenker seg om. Det er nesten så hun ikke finner ord nok for å beskrive hvordan ektemannen har vært der for henne:

– Jeg har alltid visst at han har vært der. Jeg har alltid visst det, men han har stått stødig i alt som er skjedd og samtidig tatt vare på meg. Han har hjulpet til med alt, og alle utfordringer har han tatt på strak arm. Og hele tiden har han sett meg.

Camilla forteller om Steffens evne til å gjøre ting for henne som hun setter pris på. At han er den typen som vet hva han skal si og derfor er en god samtalepartner. Hun kunne ikke hatt en som går i full krisemodus.

– Det er så godt med Steffen, for han har en så god ro, samtidig som han har vist sårbarhet, han også. I starten var det veldig skummelt for oss begge, og da var det godt å få snakke med hverandre og få luftet tankene våre.

– Han har vært med på alle behandlinger, alle legetimer. Han er bare en utrolig god person, som jeg føler har gjort alt rett i denne situasjonen. Jeg er evig takknemlig for måten han har vært på, forteller hun.

Stolt og takknemlig

Neste år er det 20 år siden Camilla debuterte på landslaget. For selv om hun spilte i sitt første mesterskap i 2008, så var hun med på sin første samling med landslaget allerede i 2006. Det er ganske rått når man tenker over at denne dama ikke engang er 40, og har denne enorme karrieren bak seg – og fortsatt spiller på toppnivå.

– Hvilke tanker gjør du deg om alle årene som er gått, alle medaljene og den den utrolige karrieren?

– Jeg tenker jo ikke så mye på det, fordi ting skjer jo hele tiden. Det er alltid et nytt mesterskap, en ny kamp. Men jeg er ekstremt stolt over alt jeg har fått være med på, og veldig takknemlig for alle opplevelsene. Det har jo vært helt utrolig.

– Er det noen øyeblikk du vil trekke frem?

– Det må nok bli mitt første OL. Det er noe av det største jeg har opplevd. Å spille OL i London – og vinne, etter å ha startet ganske dårlig i gruppe­spillet – det var helt spesielt, avslutter hun.