Selv om han ikke tenker på hendelsen lenger, er 13. mars 2001 datoen som endret Ståle Solbakken og familiens liv for alltid.

– Jeg våknet jo frisk og glad på sykehuset. Du kan på mange måter si at den som var minst preget av hendelsen, var meg, skriver Ståle Solbakken i boken «Løvehjerte», som han skrev i samarbeid med den danske Ekstra Bladet-journalisten Peter Sloth i 2017.

Og slik er det fortsatt, skal vi tro den norske landslagssjefen.Men at 13. mars 2001 er en dato han for alltid kommer til å huske, er det liten tvil om.

Det var da han falt om på trening etter hjertestans og var klinisk død i syv minutter. Ståle lå tre døgn i koma, og da han våknet, var korttids-minnet borte.

– Mine foreldre satte seg raskt på et fly mot Danmark, og jeg har fått vite at min mor begynte å planlegge min begravelse på reisen. Det første døgnet var de bekymret for om jeg kom til å overleve.

– Dernest om jeg ville bli hjerneskadet, som nok hadde vært enda verre. Det var de tankene min familie og lagkamerater som opplevde min kollaps sto med, mens jeg levde, døde og ble gjenopplivet, skriver han i boka.

Kona Anniken Solbakken

Men det var en preget Ståle som våknet etter tre dager i koma. Da han våknet, skal han ha bedt kona Anniken om å finne seg en ny mann.

– Det er ord jeg aldri kommer til å glemme. «Anniken, dette kommer ikke til å gå, jeg kommer ikke til å overleve dette. Du er fortsatt ung, du kan finne deg en ny mann, men ungene skal ha mitt navn, de skal hete Solbakken. Og du skal fortelle dem om meg når de blir større», fortalte Anniken Solbakken til VG i 2018.

Fotballtreneren er klar på at kona hadde det tøft i tiden etterpå.

– Den har satt merker på henne, og hun kan ikke helt redegjøre for de dagene. Vi hadde to små barn – og vi fikk et barn etter at det skjedde.

– Livet hennes kunne ha vært helt annerledes. Det viser hvor fort ting kan skje, har han tidligere uttalt i et intervju med Dagsavisen.

Tapt en kamp

Etter hjertestansen i 2001 fikk Ståle operert inn pacemaker. Det tok lang tid før han klarte å godta det.

– Jeg må tenke at det ikke er et nederlag å ha denne inni meg, men jeg føler det litt sånn. Dette er en kamp kroppen min har tapt, og slik sett et nederlag, uttalte han til Dagbladet kort tid etter operasjonen.

Ni år etter første hjertestans opplevde han det igjen – også dette i København. Denne gang ble han reddet av pacemakeren.

– Jeg løp inne på stadion, og plutselig kjente jeg at kroppen visnet. «Hva faen skjer nå?», tenkte jeg. Og så bare smalt den inn. Det var som om jeg fikk et skikkelig hestespark i kassa, og etter det var jeg like fin, sier han til Nettavisen.

På spørsmål fra Nettavisen om dette er noe han tenker på den dag i dag, svarer Ståle:

– Aldri.