Advarsel! – Les hele historien, eller hopp rett til bunnen.

Tirsdag ettermiddag var ikke som de andre.

I helgen så Simone at det lå en liten sopp i en av våre potteplanter på kjøkkenet. Men det var bare en liten sopp, så vi tenkte ikke så mye over det – hva kunne den gjøre? Det er bare en fredelig liten sopp som den du kan finne i naboens plen…

Men virkeligheten viste seg å være en helt annen.

På tirsdag skulle vi spise middag da vi ser vår 10 måneder gamle gutt Alfred sitte med en halv sopp i hånden. Alfred spiser alt fra hagen, så vi var ikke i tvil om at han hadde spist denne soppen..

Vi tok ham raskt opp og stakk en finger i halsen hans så han kastet opp. Vi gjorde det 2-3 ganger på rad for å tømme ham så mye vi kunne.

Samtalen med Giftlinjen startet forferdelig og jeg satt med følelsen av at personen bare ville få avsluttet samtalen raskt. Personen brukte mer tid på å forklare meg hvorfor du ikke skal stikke en finger i halsen til et barn, enn å føle bekymringen min som forelder over at barnet mitt har spist en sopp og kaster opp hvert 10. minutt.

Jeg la på, leste frem og tilbake, googlet så godt jeg kunne, og bestemte meg for å ringe igjen – for jeg hadde ikke så veldig god magefølelse.. Her var det en annen som var hyggeligere, mer imøtekommende og ikke minst, hørte på ordene mine.. De sa fortsatt det samme om og om igjen og sa at det ikke var noe, men nå hadde jeg bestemt meg for å presse på fordi jeg ikke syntes de tok meg seriøst nok.

Så tok jeg et bilde med google linse og sendte henne et bilde av soppen med potensielle arter.. vi snakket fritt frem og tilbake og til slutt sa hun at hun ville sende bildet til en spesialist og ringe tilbake.

Alfred kastet opp igjen, så jeg bestemte meg for å ta med den eldste, Alberte, og kjøre henne til besteforeldrene, siden det hele var ganske kaotisk og vi kunne se at hun var veldig preget.

I bilen ringer så giftlinjen men samtalen gikk ikke igjennom og hun la igjen en talemelding men det var ingenting på den så tenkte at alt er ok. Jeg ringer tilbake og hun ringer samtidig og det er litt kaos i teknologien. Hun legger igjen en melding igjen og sier i den meldingen at jeg skal ringe henne med en gang! At det er veldig viktig..

Pulsen min stiger til 200. Jeg kunne høre på stemmen hennes at det ikke var bra.

Jeg kommer ikke igjennom, og hun ringer da den andre telefonen min, den jeg sendte bildet på, og sier: Kenneth, du må ringe 113 nå, han må legges inn på sykehus umiddelbart!
Alt dette er mens jeg sitter med Alberte i bilen… Plutselig virker det som om hele verden stopper… tankene flyr rundt uten kontroll, hjertet mitt er på vei ut av brystet og tårene presser på!

Jeg ringer 113, setter Alberte av hos foreldrene mine og guider ambulansen på vei hjem i bilen. Jeg kommer hjem til en helt uvitende Simone, som ikke aner situasjonen. Men hun kunne høre fra min kjøring gjennom oppkjørselen at noe var galt. Jeg kommer løpende inn og kan høre sirenene i bakgrunnen og får gitt beskjed til Simone at han må legges inn umiddelbart og at ambulansen er her nå… Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykket hennes!

Simone og jeg løper ut til ambulansen, hvor man kan se at de også er stresset over situasjonen. Simone hopper inn, og de tar ham så med til Roskilde hvor de startet behandlingen.

Det viser seg at soppen er en veldig giftig sopp og at den er dødelig giftig!

Den er i slekt med grønn fluesopp, men de kjenner ikke soppen og kan bare finne én artikkel om den fra Praha.
En potensiell motgift sendes da akutt fra Rigshospitalet umiddelbart, og soppen sendes til analyse i taxi slik at de kan finne ut mer om hva slags sopp det er.

Vi må ligge på sykehus i 3 dager, da man potensielt først kan se leverskaden etter 72 timer.