– Adrian skulle bære ringene. Han skulle gå opp kirkegulvet med lillesøstrene Amalie i den ene hånda og Mathilde på armen. Det er uvirkelig at han er borte.

Det var tolv dager til de skulle feire kjærligheten. Feire livet de hadde bygd opp sammen. Eskene med alt fra bordkort til brudepikekjoler sto klare midt på stuegulvet.

I stedet ble alt snudd på hodet, på grunn av ett sekunds uoppmerksomhet.

– Det er så uvirkelig at han er borte. Det er som en vond drøm, sier Tone-Camilla Lilleby.

Ute strålte sola denne mandagen. Det var en varm og fin augustdag på Revetal. Tone-Camilla kjente på at hun var heldig.  

Samboeren hadde levert Amalie (2) i barnehagen denne morgenen.

Selv skulle hun kose seg hjemme med Adrian (16) og minstejenta Mathilde (6 måneder).

Hun var bevisst på å nyte roen og tiden, før Adrian skulle begynne på videregående.

– Det var så sjelden vi hadde god tid sammen på formiddagen. Derfor stakk jeg på butikken og kjøpte rundstykker, så vi kunne ha en god, sen frokost sammen.

Etterpå gikk Adrian opp i garasjen. Yndlingsplassen hans. Han begynte å vaske lettmotorsykkelen.

– Han var så nøye på at alt skulle være rent og fint, selv om det var kompisen sin sykkel.

Adrian lånte kameratens sykkel noen dager, fordi hans egen var på verksted.

Vaskingen og gnikkingen tok tid, plutselig fikk han dårlig tid.

Klokka nærmet seg halv tre. 

Adrian og mammaen gikk ut på tunet samtidig. Han skulle møte noen kompiser i Tønsberg. Hun skulle hente i barnehagen.

– Jeg sa, som alltid: «Kjør forsiktig! Sees etterpå». Da visste jeg ikke at dette var siste gang jeg så ham.

Tone-Camilla hadde plassert begge jentene i barnesetene, da hun sto på parkeringsplassen utenfor barnehagen og snakket med en annen mamma.

Hun hørte telefonen ringe inne i bilen. Det var samboeren, Allan, som spurte om hun visste hvor Adrian var. Det hadde vært en ulykke på Bispeveien.

– Jeg gikk rett inn på Snap-kartet og så at Adrian var akkurat der. Da raste hele verden for meg.

Hun prøvde desperat å ringe sønnens telefon. Men ingen svarte.

Etter flere forsøk, svarte til slutt en politimann. Han bekreftet det hun fryktet. Adrian hadde vært involvert i en alvorlig ulykke.

– Han ba meg komme til sykehuset, så fort som mulig. Etter det husker jeg nesten ingenting.

Allan hadde kommet til. De prøvde å skynde seg, men det var vanskelig med stengt ulykkesvei og midt i ettermiddagsrushet.

Fra baksetet hører Tone-Camilla toåringen spørre: Hva har skjedd, mamma?

– Jeg klarte ikke å svare.

På sykehuset blir de ført inn i et rom med flere leger, politibetjenter og ambulansepersonell.

– De går gjennom hva som har skjedd. De forteller…. de forteller at Adrian ikke er mer.

Tone-Camilla må ta en pause.

Hun kjemper mot tårene og puster for å hente seg inn. Når hun forteller, er det bare tre uker siden 16-åringen hennes døde.

Tre uker siden hele verden ble snudd på hodet. Bryllupsplanlegging ble byttet ut med begravelse.

Selv om det er innmari vondt, føler Tone-Camilla hun er nødt til å fortelle.

– Vi er nødt til å gjøre noe. Vi er nødt til å prøve å forhindre at flere opplever det vi har vært gjennom.

Dødstallene denne sommeren er skremmende høye.

Hittil i år har 23 motorsyklister omkommet på norske veier.

Tre av dem var ungdommer på lettmotorsykkel.

Det betyr at vi må helt tilbake til 2016 for å finne høyere antall drepte på MC.

– Noe må endres. Vi har ikke flere tenåringer å miste. Jeg håper politikerne våkner, og følger opp UP-sjefens oppfordring om å heve aldersgrensen på lettmotorsykkel til 18 år.

Hun vet at Adrian ikke hadde vært enig, for han elsket alt som hadde motor fra han kunne gå.

Fra han var tre år og fikk lov til å være med å styre jolla, til han etter hvert begynte å kjøre ATV. Alt som gikk fortere enn sparkesykkel var stas.

Det var ingen tvil om hva konfirmasjonspengene skulle brukes til.

Tone-Camilla var i mot at Adrian skulle ta lappen, på grunn av alle ulykkene med lett motorsykkel.

Men han var ustoppelig.

– Det skjer ikke meg, sa han.

Risikoen for å bli drept eller hardt skadd på lettmotorsykkel er rundt 60 ganger høyere enn for en bilfører.

Guro Ranes er avdelingsdirektør for trafikksikkerhet i Statens vegvesen. Årets dødstall blant MC-førere går sterkt inn på henne.

– Jeg syns det er ordentlig ille, sier Ranes.

Uansett når på døgnet det skjer en alvorlig ulykke på norske veier, plinger det på Ranes sin telefon.

– Jeg får melding om alle dødsfall på telefonen min. Når det tikker inn en sms om at det nok en gang har vært en alvorlig MC-ulykke, så gjør noe med meg.

Statens vegvesen er bekymret for at antall drepte på MC ikke går ned, til tross for at mange gjør en god innsats for å prøve å gjøre noe med situasjonen.

– Hva konkret kan gjøres for å få ned disse tallene?

– Det aller viktigste er at MC-førerne selv tar ansvar for egen sikkerhet. Det har blitt satt inn mange tiltak, men det er åpenbart ikke nok. Vi må trolig jakte på nye og mer kraftfulle tiltak, sier Ranes.

Det jobbes med å stille strengere krav til MC-føreres bekledning, samt krav til jevnlige, sertifiserte kurs for å kunne beholde førerkort for motorsykkel.

I Revetal har Tone-Camilla tatt turen tilbake til ulykkesstedet. Det er hardt å være der.

Oljeflekken i veibanen vitner om hva som skjedde for et par uker siden.

Asfalten er dekorert av hilsener til sønnen hennes.

Det er åpenbart at Adrians dødsfall har gjort inntrykk på mange.

To dager etter han døde samlet hundrevis av mennesker, biler og motorsykler seg. De kjørte i kortesje forbi ulykkesstedet for å hedre 16-åringen hennes.

Tone-Camilla er rørt av all støtten og omtanken, men hun har også et budskap til ungdommen:

– Vær så snill og la Adrians dødsfall gjøre en forskjell. Lær av det og kjør forsiktig, for plutselig kan det være deg som rammes.