Espen Lind er hedersgjest i sesongstarten. 

Espen Lind er første hedersgjest i den 16. sesongen med «Hver gang vi møtes» på TV 2. Programmet sendes hver lørdag til og med 21. februar, så her er det mye å glede seg til i ukene framover.

Espen er ikke bare norsk popstjerne, han har også hatt internasjonal suksess og bodde noen år i USA for å skrive låter. Han er født i Oslo, men flyttet med familien til Tromsø som fireåring. Han har gitt ut fem soloalbum, og gjennombruddet kom med «Red» i 1997. 

At han har jobba hardt for å komme dit han er i dag blir tydelig når vi i kveld blir bedre kjent med både «mennesket Espen Lind» og låtene hans. 

Ved siden av artistkarrieren er han fra førstkommende fredag også klar for en ny sesong som mentor i «The Voice» på TV 2. Dobbel dose med Espen i helgene fremover, altså. 

1. André Jensen: «Baby You’re So Cool» (1997)

Skrevet av: Espen Lind

Country-rap-duoen Hagle er nok bedre kjent enn medlemmene André Jensen og Olav Tokerud. Førstnevnte er først ut med en overraskende (og god) vri på en låt fra «Red». Espen forteller at han skrev den på ti minutter. Her blir den en kombinert rap og sang på norsk: «Baby, du er rå, du kan det å bjuda på!».

Espens original kan minne om «The Lion Sleeps Tonight». André fremfører den i den samme doo-wop-stilen, med en imponerende bass og koring som er karakteristisk for 50/60-tallssjangeren. Arrangementet er attpåtil ved Espens faste makker, Amund Bjørklund, alias Bluefish. Det er litt «pussig». Hvordan kan Espen ikke like et arrangement gjort av hans høyre hånd?

Bruken av gjestevokalister i «Hver gang vi møtes» er blitt mer og mer vanlig, og allerede i første låt dukker Espens gamle samarbeidspartner Ingebjørg Bratland opp. Hun er betimelig nok snart en av Espens tre mentorpartnere i TV2-programmet «The Voice»…

Uansett, Ingebjørg løfter Andrés versjon enda noen hakk. La oss håpe at standarden med dette er satt!

2. Herborg Kråkevik: «Scared Of Heights» (2008)

Skrevet av: Espen Lind

Herborg har også med en gjest. Duettpartner Kurt Nilsen samarbeidet tett med Espen gjennom det mediene kalte «De ny Gitarkameratene» – sjøl om Espen, Kurt, Alejandro Fuentes og Askil Holm aldri brukte den betegnelsen om seg sjøl.

Til tross for tittelen har ikke Herborg mer høydeskrekk enn at hun har fått skrevet om Espens populære «ukulelelåt» til norsk. Og – det skjer noe med den når den får ny språkdrakt og når Kurt ganske raskt kommer inn. Den er ikke skrevet som en duett, men funker overraskende godt i det formatet – med to stemmer som passer fint til hverandre.

«Utrulig glad for at detta gjekk nokon lunde bra», sier Herborg beskjedent. «Det gikk mer enn noen lunde bra. Kom igjen, det her var fantastisk», parerer Espen. Om det ikke var fantastisk, så var det i hvert fall fint å høre Herborg i en duett og i en så «lystig» sang.

3. Musti: «Yum Yum Gimme Some» (Sway, 1995)

Skrevet av: Espen Lind 

Singelen med det litt rare, men catchy refrenget om møtet med en «psycho sex freak» solgte bare 3500 eksemplarer, til tross for at den fikk mye oppmerksomhet og mange prikker på terningen av anmelderne. Det var den første låten Musti hørte med Espen, og hun bare måtte ta den. Det var nok dreads’ene som gjorde det, innrømmer hun. «Faen, broren min, ass!»

Først og fremst er det artig at hun gjør låta fra 1996 som en «oppdatert» rap på norsk, og med humor! Men – faktisk er originalen med Espens alter ego Sway ikke så langt unna rap heller. Mustis versjon er hakket mer funky, og den poetiske «verdien» er økt betraktelig.

Det lå i kortene at Musti ville gjøre noe helt annet med låten og det faller i smak. Det er første gang Espen blir rørt av «Yum Yum Gimme Some». Det er til å forstå!

4. Marit Larsen: «When Susannah Cries» (1997)

Skrevet av: Espen Lind

Der kommer tårene! Etter tolv år i «mørket» eksploderer det for Espen med denne sangen i 1997. Han vil gi den til noen andre, men presses av plateselskapet til å ta den med på albumet «Red». Det blir tre Spellemannpriser og platekontrakt i utlandet, og Espen sier rett ut at livet hadde sett helt annerledes ut i dag uten den låten.

Marit er ikke kjent for å være spesielt lystig, men jeg har ikke hørt henne så mørk før. Hun sier hun har elsket den siden hun var 14 år. Også denne versjonen har et arrangement av Amund Bjørklund, som dermed får en ny sjanse til å «tolke» sitt eget arrangement fra 1997. 

Den starter noe nølende, og stemmen til Marit skjelver – men så skjer det noe. Om den fremstår en smule monoton i starten, tar den en helt annen retning når strykerne melder seg på – og Marit går opp på de høye tonene og demonstrerer hva hun er god for vokalt. Det er mektig, i en versjon som dirrer av følelser.

5. Synne Vo: «Irreplaceable» (skrevet for Beyoncé, 2008)

Skrevet av: Smith/Eriksen/Hermansen/Bjørklund/
Beyoncé/Lind

«Irreplaceable» ble plukket opp av Beyoncé i 2006. Den ble skrevet av blant andre låtskriverparet Lind og Bjørklund, Stargate (Mikkel Storleer Eriksen og Tor Erik Hermansen) og Beyoncé sjøl. Hun tok den til førsteplassen på Billboard Hot 100-listen i ti uker. Det er alle låtskriveres drøm, og den ble en døråpner i USA for Espen.

Synne bemerker at det ikke er noe Beyoncé i henne, men tar likevel sjansen på å gjøre en versjon på Lesja-dialekt av denne monsterhiten. Jeg er imponert. Åpningen «To the left, to the left» er blitt til «Få det vekk, få det vekk». Det er et dristig låtvalg, for den er vanskelig å synge. «Det er mykje ord i den låta der, altså», bemerker Synne sjøl. 

Hennes «Uerstatteleg» er først og fremst sjarmerende, med en god tekst og med en elegant overgang fra en akustisk, dempet start til fullt band. Etter hvert gynger den nydelig av gårde som en «Synne-låt», perfekt fremført.

6. Marcus og Martinus: «Nightrider» (2008)

Skrevet av: Espen Lind

Dette er en såkalt «deep cut» i Espens katalog, men han synes sjøl det er en av de fineste han han har skrevet. Den handler om å være en outsider, og det har både Espen og de eneggede tvillingene fra Trofors vært.

De to har som resten av gjengen lagd en norsk versjon, og «Nattevandrer» har fått en troverdig tekst. Den er også blitt mye «større» enn den akustiske originalen. Poprefrenget er enda mer catchy enn på Espens egen innspilling i 2008, og den følges av et ganske heftig strykearrangement. 

M&M drar den sakte opp i tempo og leverer en versjon som er ganske forskjellig fra deres opprinnelige stil, men det tar for lang tid før det skjer noe. Uansett må vi venne oss til at barnestjernene blir 24 år neste måned og faktisk er voksne nå!