I sitt siste TV-prosjekt tok Petter «Uteligger» Nyquist med seg hele familien. Og kom hjem med enda flere erfaringer. De aller fleste gode – og et par som ikke var fullt så gode.

Det er kanskje slemt å lure på det, men det er likevel lov. Er Petter «Uteligger» Nyquist (47) virkelig så god og snill i virkeligheten som på TV? 

Denne sympatiske fyren, som i over ti år og en rekke TV-serier har hamret inn at narkomane, hjemløse, trygdede og fanger – skal behandles med like stor respekt som leger, direktører og politikere. Hvordan er denne idealistiske mannen når kamera er slått av?

Spørsmålene blir møtt med latter. Høy latter, fra både hovedpersonen selv og hans samboer Mari Jagmann.

– Ja. Petter er faktisk det. Han er den du ser på TV, sier Jagmann alvorlig.

Så smiler hun.

– Men det betyr ikke at han er feilfri. I likhet med alle andre er han ikke like fantastisk hver eneste dag, sier hun og ser avventende på samboeren.

– Nei, jeg har dårlige sider, jeg også …

Nødvendig å reise

Alle skal med! I sin nyeste TV-serie har Petter Nyquist åpenbart tatt slagordet fra Arbeiderpartiets valgkamp i 2017 bokstavelig. For etter mange ganger å ha forlatt samboer Mari (44), og barna Ingrid (13) og Marius (9) hjemme, valgte han denne gang å ta dem med når han skulle lage TV. 

Nylig kom «Petter og familien – dit ingen drar» på TV 2. Som tittelen avslører, handler den om å forlate trygge Norge, for å se med egne øyne hvordan krig, fattigdom og klimakrise virker direkte inn på hverdagen til helt vanlige folk.

– Hvorfor den slags i det hele tatt finnes, er jo spørsmål mange barn stiller seg – og mange voksne sliter med å gi fornuftige svar på. Så da valgte vi å flytte inn hos familier i Gambia i Vest-Afrika, i Polen, helt på grensen til Ukraina og på øystaten Tuvalu, midt i Stillehavet, sier Nyquist.

Det er godt over ett år siden de kom hjem igjen til Kolsås, et kvarters kjøretur fra Oslo sentrum. Hverdagen har for lengst erstattet bølgeskvulp, tørr varme og krigsdramatikk. 

Spørsmålet er kanskje dumt, men likevel: Med dagens teknologi, er det egentlig nødvendig å forflytte seg fysisk for å skjønne hvordan folk har det andre steder i verden?

Spørsmålet blir møtt med synkron neserynking.

– Når man bor hjemme hos folk, slik vi gjorde, skjønner man på en helt annen måte hvordan disse krisene oppleves. Teknologi, om aldri så avansert, kan aldri erstatte det. Man er i situasjonen, og det blir noe helt annet enn å se den utenfra, sier Jagmann og legger til at de etter et halvt år på reise kom hjem med bagasjen full av erfaringer og minner.

Les også: Først dagen etter forsto Jens hva faren hadde ment

En positiv distraksjon

– Det var sterkt å oppleve hvordan håpet om en bedre fremtid stadig var til stede hos familien i Gambia, til tross for at de ikke eide nåla i veggen. Uvissheten og fortvilelsen som preget den ukrainske familien som hadde flyktet til nabolandet Polen. Og på Tuvalu, som på det høyeste er fem meter over havet, snakket Ingrid med noen på sin egen alder, som allerede hadde bestemt seg for at de ikke hadde noen fremtid der, sier Nyquist.

– På grunn av klimaendringene som fører til økt havnivå?

– Ja. Landet deres vil jo snart ikke finnes lenger. Bokstavelig talt. Veldig mange der tenker på å komme seg vekk før det er for sent. En så usikker fremtid fører naturlig nok til stress.

– Var det noe av det samme den ukrainske familien dere bodde hos i Polen opplevde?

– Absolutt. Vi fikk en litt annen funksjon der enn vi hadde tenkt, sier han og forteller at familien bodde i en ­relativt liten leilighet, som ble enda trangere da familien Jagmann-Nyquist flyttet inn. Faren i huset, som er tidligere yrkesmilitær, fulgte med på nyhetssendinger og fikk inn ufiltrerte rapporter fra krigen døgnet rundt, som barna selvfølgelig fikk med seg.

– Jeg tror at vår tilstedevær­else gjorde at de klarte å legge noe av det til side. Vi var veldig opptatt av å aktivere dem. Nå går vi ut og aker. Nå lager vi noe gøy. Slike ting, sier han.

– Dere ble en positiv distraksjon?

– Ja, noe sånt.

Herlig å se på 

I Gambia skilte den norske ­familien seg markant ut. Ikke bare fordi de var blonde og bleke, men fordi da Nyquist ble med mennene i familien på jobb, når det en sjelden gang dukket opp en mulighet til å tjene noen penger på sjauing eller annen forefallende jobbing. Det var første gang de hadde sett en hvit mann ­bedrive fysisk arbeid.

– Fattigdom er et enormt problem som rammer utrolig mange. Det gjorde sterkt inntrykk. Samtidig var det interessant for oss, som jo kommer fra en supermaterialistisk del av verden, å se hvor mye gøy Marius og Papa, en av de yngste guttene i familien, klarte å få ut av lek med et gammelt sykkelhjul. Det ble en sterk og tankevekkende kontrast til hvordan vi lever her, sier Nyquist.

En annen ting familien opplevde, var hvor lett barn kommer i kontakt med hverandre, selv om de ikke forstår hverandre, rent verbalt.   

– Det første Marius gjorde etter at vi hadde kommet til Gambia, var å finne en stokk og løpe etter geitene sammen med Papa. Selv om de ikke snakket samme språk, hadde de det kjempegøy sammen. Det var herlig å se på. Vi voksne klarer ikke å få til sånt på samme måte, sier Jagmann.

Les også: (+) Mads Mikkelsen er verdens mest kjente danske. Men kunne ikke brydd seg mindre

Fysisk avstraffelse

Men alt var ikke bare moro. Fattigdom er per definisjon selvfølgelig ikke det. I tillegg var det noen ting som var ­vanskelig å forholde seg til. I en av de første episodene går Ingrid og Marius på den lokale skolen – og blir vitne til fysisk avstraffelse av elever. Med pisk.

– Vi hadde forberedt dem på at noe sånt kunne skje, selv om en lov som forbyr det ble vedtatt for noen år siden, sier Nyquist, og legger til at de sa fra om hva de mente om dette til skoleledelsen.

– Jeg vet ikke hvor stor effekt det hadde, men det føltes både riktig og viktig å gjøre det likevel, legger han til.

– Selv om Ingrid og Marius var forberedt, var det en ganske forferdelig opplevelse. Helt grusomt. Og selvfølgelig enda verre for de barna det gikk utover, sier Jagmann.

– Hvordan håndterte dere det overfor barna?

– Vi snakket masse om det, og jeg tror de var ganske ­ferdige med situasjonen etter en stund. Men det er klart det gjør inntrykk å se at barn blir slått av lærere, altså menn­esker de skal kunne stole på. At det skjedde på skolen, altså et sted der barn skal kunne føle seg trygge, gjorde det ikke bedre, sier hun.

– Vi diskuterte også oss imellom om dette skulle være med i serien, og da mente Ingrid at det var viktig å ta det med. Slik at norske barn skulle få se at skolehverdagen til barn andre steder ikke alltid ligner så mye på vår, sier Nyquist.

– Tvilte dere på noe punkt om valget å ta Ingrid og Marius med på tur var riktig?

– Nei. Vi tvilte aldri på det, kommer det unisont fra Nyquist og Jagmann.

Det tar tid å lage TV, og ­siden hele familien har vært involvert i etterarbeidet av «Dit ingen drar», har de fått rikelig med tid og mulighet til å tenke over hva de har opplevd. Hva som har satt dypest spor. Der er alle fire helt klare.

– Menneskemøtene. Hvordan folk, knapt uten noen eiendeler, eller i svært kritiske situasjoner, deler sjenerøst av det lille de har, sier Jagmann.

– Ja, og hvordan de inkluderte oss. Vi følte oss hele ­tiden veldig velkommen hos familiene vi besøkte. Og der har nok alle vi i Norge noe å lære, legger Nyquist til.

– Har dere kontakt med ­folkene dere traff fremdeles?

– Ja, absolutt. Vi sender meldinger og prater sammen via nett. Og i sommer besøkte vi den ukrainske familien i Polen. Vi har fått venner for ­livet, ingen tvil om det.

Møttes på brun bar

Det er ganske mange som har fulgt de tidligere seriene til Nyquist, og som derfor føler at de på en måte kjenner ham. Men selv om han har delt ­tanker og ideer, hvor mye vet vi om privatpersonen Petter Nyquist? 

Svaret er: Nesten like lite som vi vet om hans samboer Mari Jagmann. Det skal vi forsøke å gjøre noe med nå.

– Hvordan vi møttes?

Jagmann gjentar spørsmålet og ser avventende på sin ektemann, som legger hodet litt bakover, ser i taket, som om han vurderer hva han skal si. Eller om han skal si noe i det hele tatt. Så trekker han på skuldrene.

– Vi møttes på utestedet Barbeint i Oslo – altså da det fremdeles var et sånt litt brunt utested på vestkanten i Oslo. Og det er vel 17 år siden?

– 18, korrigerer Jagmann.

– Og det var et vennepar som ville spleise oss.

– Stemmer. Vi fant hver­andre veldig fort, så det gikk bra, sier Nyquist fornøyd.

– Felles interesser?

Begge nikker.

– Ja. Vi var – eller, er fremdeles – begge veldig opptatt av friluftsliv. Og reising. Eventyr­lysten har ligget langt fremme hos meg hele livet.

Trangen til å utforske nye ting og steder. Den samme trangen har Mari. Før vi traff hverandre hadde hun studert sosialantropologi og også vært mye ute og reist.

– Hva med det sosiale engasjementet? Var det også noe dere delte fra starten av?

– Skal jeg være helt ærlig, tror jeg det kom litt sånn etter hvert. I hvert fall for meg, sier Nyquist.

I tillegg til det sosiale engasjementet kom også barna «litt sånn etter hvert». Familien slo rot på Kolsås, ikke så langt fra der Nyquist selv vokste opp. Og der, med kort vei til skog, mark og friluftsliv, bor de fremdeles. I skjønn harmoni, 24/7. Eller?

– I løpet av de 17 …

– 18, retter Jagmann.

– Unnskyld – 18-årene vi har vært sammen, tror jeg at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har kranglet, sier Nyquist.

Jagmann lener seg litt frem. Ser spørrende på sin samboer.

– Altså, hatt sånne alvorlige krangler, sier han, hvorpå hun lener seg tilbake og nikker.

– Det hender jo i hverdagen at vi kan bli ganske irritert på hverandre. Det skjer absolutt, sier Nyquist.

– Ja, omtrent hver eneste dag, om morgenen, sier Jagmann. Så senker hun stemmen litt:

– Petter er skikkelig morgengretten. Da nytter det ikke å snakke til ham. Så da lar jeg ham som regel holde på, men … Innimellom må jeg pirke litt. He – he.

Nyquist rister oppgitt på ­hodet.

– Ja, der har du noen av mine dårlige sider. Jeg er som sagt ikke feilfri.

– Heldigvis?

Nyquist smiler.

– Ja, heldigvis.

Les også: Sidsel var fast bestemt på å konvertere. Derfor ombestemte hun seg

Gode gjerninger

For to år siden tilbrakte Petter Nyquist 40 dager i en kom­munal bolig på Torshov i Oslo. Det ble til TV-serien «Petter – der ingen vil bo». Når en sånn serie er ferdig, i hvilken grad er han selv ferdig med problematikken og folkene?

– Jeg er fremdeles venner med flere av folkene jeg har møtt gjennom årene. I høst døde Svein Stang som jeg traff da jeg laget den første serien. Det var forferdelig trist. Han var nærmest som et ekstra medlem av familien vår.

– Har du også vært tilbake på Torshov?

– Ja, absolutt. I snitt en gang i uken, vil jeg si. Det er mange der som trenger hjelp til forskjellige ting. Transport for å hente noe på IKEA, hjelp til å rydde, til å fikse ting på nettet. Småting som koster meg veldig lite. Og så har jeg fått satt i gang denne «Kommandosentralen for gode gjerninger», sier han.

Rent fysisk er det en gammel, ombygd buss som Nyquist har parkert i området. Det skal være «Et sted hvor folk kan be om hjelp til enkle hverdagslige gjøremål, sam­tidig som de selv kan bidra for andre som trenger en hånd.», som det heter på Nyquists Facebook-side.

I tillegg har bussen også en sosial funksjon, som både styrker fellesskapet og til en viss grad demper ensomhetsfølelsen mange sliter med.

– Det var en idé jeg fikk da jeg bodde der. Jeg så alle som var alene og alle ressursene som folk besitter, men som ikke kommer til nytte. «Sentralen» har fungert veldig bra, så jeg er fornøyd med det. Og så blir det min måte å si fra til myndighetene at jeg syns vi gjør for lite for disse menneskene, og at jeg tror med enkle midler og ressurser kan vi utrette mye for å øke livskvaliteten deres.

– Høres ut som det ligger en ny TV-serie her?

Nyquist smiler lurt. Men sier ingen ting.

Nyttårsoppfordring

Om kort tid har vi lagt enda et år bak oss. Hverken Nyquist eller Jagmann er spesielt opptatt av nyttårsforsetter, men det går likevel an å ønske seg noe for 2026.

– Vi må ikke miste troen på at ting kan bli bedre. Det ble vi minnet om daglig, hos alle de vi besøkte da vi var ute og reiste, sier Nyquist.

– De eide kanskje ikke så mye. Men håpet om at ting kan bli bedre rundt neste sving, det hadde de, sier Jagmann.

Begge mener at barna deres lærte enormt mye av møtet med mennesker som lever ­under helt andre forhold enn oss her hjemme. De håper også at serien kan skape en diskusjonsplattform for barn og voksne som ser på. Og kanskje, at seerne kan bli inspirert til å hjelpe andre – på flere måter.

– Da Marius kom hjem fra skolen i høst, etter verdens­dagen for psykisk helse, hadde hele klassen fått en enkel oppgave med seg: De skulle ringe til noen de var glade i, men ikke traff så ofte, bare for å høre hvordan de hadde det. En sånn liten gest kan faktisk bety veldig mye for mange, sier Nyquist.

– Det er noe alle kan gjøre. En veldig enkel ting som praktisk talt ikke koster noe, men som kan ha høy verdi for mottageren, legger Jagmann til.

– En klar nyttårsoppfordring til leserne?

– Ja. Gi litt av tiden din, sier Jagmann, og ser på Nyquist – som nikker bekreftende.